Mosken
Utredningen (NOU) er fra 1999, men fremdeles like aktuell...Varierende trygdepraksis
Erfaringer blant norske primærleger er at trygdepraksis på dette feltet i dag varierer mye rundt om i landet. Noen trygdekontorer forutsetter fortsatt tilstedeværelse av objektive funn for innvilgelse av trygd, mens andre trygdekontor legger større vekt på en samlet funksjonsvurdering. I praksis betyr dette at legen i vekslende grad anbefaler kvinner med «ubestemte» plager å søke trygd når de faller ut av arbeid, fordi prognosen for innvilgelse av søknaden kan være svært usikker.
Folketrygdloven bygger på et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert, og som det foreligger bred medisinsk enighet om. Innen medisinsk teori finnes det mange ulike måter å definere sykdom på (27). Objektive funn er intet universelt kriterium i de vitenskapelig baserte sykdomsdefinisjoner. Likevel ser vi at et restriktivt syn på sykdom hos den individuelle lege eller trygdekontor kan være utslagsgivende for hvorvidt uføretrygd søkes eller innvilges. At kvinners sykelighet og uførhet ikke anerkjennes som gyldige, bekreftes fra sosialmedisinsk hold. Verdiladet språkbruk («omseggripende tendens til uførepensjonering», «betydelig begrepsmessig-diagnostisk utglidning og utvanning», «høyst uavklarte og diffuse smertetilstander») forteller at dette ikke handler om nøytrale fakta, men om meninger og normer som i denne saken gir systematiske kjønnsmessige utslag (28)
Utfordringer
Hverdagsplager som kroppslige smerter, trøtthet og konsentrasjonsvansker kan forekomme hos de fleste mennesker, uten at vi av den grunn vil regne det som sykdom. De tilstander som her omtales som «ubestemte» helseplager, er tilstander med omfang, karakter og konsekvenser angående lidelse og funksjonsevne av en annen natur enn det som følger av forbigående hverdagsplager. I dagens Norge har vi en systematisk velferdspolitisk forskjellsbehandling av kvinner og menn som blir arbeidsuføre på grunn av sykdom. Dagens praksis innebærer at kvinner med «ubestemte» helseplager ikke kan regne med å bli innvilget uføretrygd når kroppen ikke lenger klarer jobben.
Den utbredte forestilling om at bare objektive funn kvalifiserer som sykdomsdefinisjon, rammer mange kvinner med «ubestemte» helseplager. Legene og trygdeverket har autoritet til å tildele diagnoser , definere sykdom, og dermed avgrense velferdsstatens rekkevidde. Men i dag er ikke alle diagnoser er like gode. Nedsatt funksjonsevne er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig betingelse for innvilgelse av uføretrygd. I velferdsstaten Norge er det bred enighet om at arbeidsuførhet på grunn av sykdom skal lede til økonomisk kompensasjon i form av trygd. Slik trygden i dag praktiserer sitt sykdomsbegrep, får vi en gjennomgående skjevhet i kvinners disfavør, som følge av at kvinners sykdommer i større grad enn menns kjennetegnes av subjektive symptomer uten objektive funn. Trygdemessig likestilling forutsetter revisjon av en slik praksis. Det kan godt tenkes at uførepensjon er et velferdsgode som ikke alltid havner på rett plass. Og det er helt sikkert at mange kvinner med «ubestemte» plager ikke er tjent med å bli pensjonert, men heller skulle vært tilbudt aktiv behandling og hensiktsmessig rehabilitering.
Det er i dag enighet om at vi i dag vet for lite om årsaker, forløp og konsekvenser ved de «ubestemte» helseplagene (29). Men vi kan ikke av den grunn akseptere at den norske velferdsstaten systematisk forskjellsbehandler kvinner og menn som blir uføre. Da må vi heller arbeide aktivt for å utvikle ny kunnskap og nye teoretiske modeller. Dette er en viktig langsiktig utfordring for medisinsk teori og praksis her i landet. I mellomtiden må vi sørge for at også kvinner blir møtt med anerkjennelse og verdighet når de søker hjelp i helsevesen og trygdesystem når kroppen sier stopp. Dette forutsetter at helsevesenet i større grad enn nå lærer seg å anerkjenne kvinners opplevelse av sin egen virkelighet og sørger for å legge denne til grunn i utviklingen av medisinsk teori og praksis.
