Et av Havhegs innlegg en tid tilbake har inspirert meg til å skrive dette innlegget. I tillegg leste jeg en artikkel i bladet Juristkontakt i dag om det samme
emne. Artikkelen fikk meg til å lese den såkalte "maktutredningen" vi hadde på 1990 tallet.
Det siste tiåret har vi fått mange nye rettigheter via lovverket. Rettighetslover kalles det. Som eksempler kan nevnes Pasientrettighetsloven av 1999, Sosialtjenesteloven av 1992 og Spesialisthelsetjeneste - loven av 1999 og den nye Folketrygdeloven av 1997 (det tok 17 år å lage den!).
Problemet med disse rettighetene er imidlertid at lovbestemmelsene er veldig skjønnspreget. De overlater til saksbehandleren på det lokale sosialkontoret eller trygdekontoret å bestemme om vilkårene er oppfylt. Ta for eksempel Sosialtjenesteloven og reglene om økonomisk stønad:
Her er det svære skjønn ute og går…Hva skal til for å oppfylle kravet til "vanskelig livssituasjon"? Dette fremstilles som rettigheter, men det er i virkeligheten veldig vagt og flertydig. Å ha skjønnspregete lover er visstnok typisk norsk. Vi har et ganske oversiktelig og godt utbygget lov verk…men bestemmelsene er preget av mye skjønn. I tillegg kan den enkelte kommunes budsjettsituasjon innvirke på beslutningene.
Mulighetene for forskjellsbehandling blir derfor stor.
Den såkalte maktutredningen på 1990 tallet sa det slik; -
I en artikkel i legetidsskriftet heter det:
Faktisk er det trygderettighetene våre som er best ivaretatt. Der har vi reelle klagemuligheter og Trygderetten endrer 35% av klagesakene til trygdedes favør! Mulighetene til å få omgjort et vedtak gjennom klage i sosialsaker er nærmest lik null. Som eksempel leste jeg at det i 1990 var 1973 klager og bare 2 av dem ble endret av Fylkesmannen.
Maktutredningen hadde foresten en interessant iaktagelse om demokratiet...noe de kaller "Tilleggsdemokratiet", hvor jeg tror forumet her kommer inn:
Det siste tiåret har vi fått mange nye rettigheter via lovverket. Rettighetslover kalles det. Som eksempler kan nevnes Pasientrettighetsloven av 1999, Sosialtjenesteloven av 1992 og Spesialisthelsetjeneste - loven av 1999 og den nye Folketrygdeloven av 1997 (det tok 17 år å lage den!).
Problemet med disse rettighetene er imidlertid at lovbestemmelsene er veldig skjønnspreget. De overlater til saksbehandleren på det lokale sosialkontoret eller trygdekontoret å bestemme om vilkårene er oppfylt. Ta for eksempel Sosialtjenesteloven og reglene om økonomisk stønad:
Quote:
Kapittel 5. Økonomisk stønad
§ 5-1. Stønad til livsopphold.
De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav påøkonomisk stønad.
Stønaden bør ta sikte påå gjøre vedkommende selvhjulpen.
Departementet kan gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået.
§ 5-2. Stønad i særlige tilfeller.
Sosialtjenesten kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 5-1 ikke er til stede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.
Her er det svære skjønn ute og går…Hva skal til for å oppfylle kravet til "vanskelig livssituasjon"? Dette fremstilles som rettigheter, men det er i virkeligheten veldig vagt og flertydig. Å ha skjønnspregete lover er visstnok typisk norsk. Vi har et ganske oversiktelig og godt utbygget lov verk…men bestemmelsene er preget av mye skjønn. I tillegg kan den enkelte kommunes budsjettsituasjon innvirke på beslutningene.
Mulighetene for forskjellsbehandling blir derfor stor.
Den såkalte maktutredningen på 1990 tallet sa det slik; -
Quote:www.sv.uio.no/mutr/
Selv om mange av tjenestene er knyttet til rettigheter, forvaltes de fortsatt av kommunene som må ta utfordringen å yte det loven legger opp til innenfor en ofte trang økonomisk ramme, og ikke minst overfor dem som har de største behov.
I en artikkel i legetidsskriftet heter det:
Quote:www.tidsskriftet.no/tsweb...oren1.html
Hovedspørsmålet står fortsatt ubesvart: Hvilke tjenester skal pasienten ha rett til, og hva medfører retten? Ingen helsetjeneste kan gi alle alt. Vi må leve med at noen får rett til behandling, andre ikke. En rett uten garanti er av liten verdi. En garanti uten juridiske implikasjoner er meningsløs. Når det å få retten nødvendigvis må baseres på et skjønn, kan det være like meningsløst å gi garantien juridisk kraft. Det kan derfor synes vanskelig å komme til målet med rettighetslover.
Faktisk er det trygderettighetene våre som er best ivaretatt. Der har vi reelle klagemuligheter og Trygderetten endrer 35% av klagesakene til trygdedes favør! Mulighetene til å få omgjort et vedtak gjennom klage i sosialsaker er nærmest lik null. Som eksempel leste jeg at det i 1990 var 1973 klager og bare 2 av dem ble endret av Fylkesmannen.
Maktutredningen hadde foresten en interessant iaktagelse om demokratiet...noe de kaller "Tilleggsdemokratiet", hvor jeg tror forumet her kommer inn:
Quote:
Demokrati bygger ikke bare på makt gjennom folkevalgte organer, men også på rettigheter og rettsgarantier for individer og grupper, ulike former for deltakelse utenom valg, partier og politiske folkebevegelser, påvirkningsmuligheter som brukere, forbrukere og aktive i pressgrupper. Disse ulike formene for tilleggsdemokrati - rettighetsdemokrati, aksjonsdemokrati, deltakerdemokrati, forbrukerdemokrati, lobbydemokrati eller det vi har kalt barometerdemokrati - har supplert folkestyret som formelt beslutningssystem, men kan ikke erstatte det.
Det kan
virke som det e opptil saksbehandler på de enkelte
kontorene, og så e det stor forskjell fra kommune
til kommune også.
Oppfordre
dæ te å sende det til polikerne!
