Norway
Heisann!
I dag var jeg på NAV til oppfølgingsmøte ang TU.
Desverre så er jeg ikke så flink til å ordne opp for meg selv, men den typen som er sterk for andre.
Etter noen år fram og tilbake i systemet nå så har jeg vært plaget med elendig selvfølelse og hatt lett for å ta til tårene, ikke fått sagt hvordan jeg egentlig har det osv...
For et år siden så tok jeg motet til meg og begynte å skrive ned hva jeg ville si og spørre om hos legen, for ellers så satt jeg der og ikke fikk fram et ord for alt virket så betydningsløst når jeg fikk slik en "øvrighetsperson" foran meg. Det funket skikkelig bra og nå er legen min kjempeflink til å virke lig spørre meg hvis jeg ikke har med meg arket mitt til han.
Her i aug/sept så skrev jeg en 4 siders handlingsplan som jeg leverte til lege, fysio og NAV. Fysioen min tente skikkelig på dette og ble kjempeglad for å se hvordan jeg følte og tenkte om framdrift og fremtid. Legen har jeg ikke hørt noe fra ang dette men jeg har ikke vært der siden ang dette heller, så det kommer nok. På NAV i dag så sa saksbehandleren min: Hadde alle lagt ned såpass initiativ så hadde jobben deres blitt veldig enkel. Hun var veldig fornøyd og roste meg. Det står jo ikke noen trylleformel der men hvordan jeg tenker, føler, ønsker og tror at jeg kan gjøre.
Jeg var også skikkelig dårlig da jeg dro dit i dag og var i grunnen litt på felgen. Hun fikk også et ark av meg der jeg beskrev hvor vanskelig jeg hadde for å uttrykke meg når jeg var der og at jeg har sånn ekkel underdanig følelse for det offentlige. Slike tankevekkere burde vi få oftere mente hun, og hun sa jeg ikke måtte være flau over å gjøre slikt, for det er jo tross alt fremtiden min "vi to" jobber med.
Jeg tok opp litt forskjellig om at jeg syntes det var litt trøstesløs framtid for øyeblikket og slikt og at jeg ikke mente det som at jeg var negativ til å kjempe men at det føltes litt vanskelig. Hun sa at det hadde hun forståelse for og at jeg ikke kunne regne med at alt klaffet slik jeg ønsket, men noen ble faktisk uføre i lengre eller kortere tid.
Hun regnet ut hva jeg kunne komme til å ende opp med i uføretrygd, for som hun sa, at hvis jeg var uheldig og det gikk den veien så var det jo greit å vite slik at man ikke bare gikk og engstet seg.
Så mente hun at vi ikke behøvde å prates igjen før i mai2008 for hvis det var noe så kunne jeg bare kontakte henne. Ingen sak var for liten.
Det føltes så uendelig godt da jeg var ferdig der i dag og jeg hadde fått la de lese hvordan jeg slet med å snakke med de. Å ryddet opp i slikt er utrolig godt altså.
Dette var min lille solskinnshistorie fra noe som jeg har følt som traumatisk.
I dag var jeg på NAV til oppfølgingsmøte ang TU.
Desverre så er jeg ikke så flink til å ordne opp for meg selv, men den typen som er sterk for andre.
Etter noen år fram og tilbake i systemet nå så har jeg vært plaget med elendig selvfølelse og hatt lett for å ta til tårene, ikke fått sagt hvordan jeg egentlig har det osv...
For et år siden så tok jeg motet til meg og begynte å skrive ned hva jeg ville si og spørre om hos legen, for ellers så satt jeg der og ikke fikk fram et ord for alt virket så betydningsløst når jeg fikk slik en "øvrighetsperson" foran meg. Det funket skikkelig bra og nå er legen min kjempeflink til å virke lig spørre meg hvis jeg ikke har med meg arket mitt til han.
Her i aug/sept så skrev jeg en 4 siders handlingsplan som jeg leverte til lege, fysio og NAV. Fysioen min tente skikkelig på dette og ble kjempeglad for å se hvordan jeg følte og tenkte om framdrift og fremtid. Legen har jeg ikke hørt noe fra ang dette men jeg har ikke vært der siden ang dette heller, så det kommer nok. På NAV i dag så sa saksbehandleren min: Hadde alle lagt ned såpass initiativ så hadde jobben deres blitt veldig enkel. Hun var veldig fornøyd og roste meg. Det står jo ikke noen trylleformel der men hvordan jeg tenker, føler, ønsker og tror at jeg kan gjøre.
Jeg var også skikkelig dårlig da jeg dro dit i dag og var i grunnen litt på felgen. Hun fikk også et ark av meg der jeg beskrev hvor vanskelig jeg hadde for å uttrykke meg når jeg var der og at jeg har sånn ekkel underdanig følelse for det offentlige. Slike tankevekkere burde vi få oftere mente hun, og hun sa jeg ikke måtte være flau over å gjøre slikt, for det er jo tross alt fremtiden min "vi to" jobber med.
Jeg tok opp litt forskjellig om at jeg syntes det var litt trøstesløs framtid for øyeblikket og slikt og at jeg ikke mente det som at jeg var negativ til å kjempe men at det føltes litt vanskelig. Hun sa at det hadde hun forståelse for og at jeg ikke kunne regne med at alt klaffet slik jeg ønsket, men noen ble faktisk uføre i lengre eller kortere tid.
Hun regnet ut hva jeg kunne komme til å ende opp med i uføretrygd, for som hun sa, at hvis jeg var uheldig og det gikk den veien så var det jo greit å vite slik at man ikke bare gikk og engstet seg.
Så mente hun at vi ikke behøvde å prates igjen før i mai2008 for hvis det var noe så kunne jeg bare kontakte henne. Ingen sak var for liten.
Det føltes så uendelig godt da jeg var ferdig der i dag og jeg hadde fått la de lese hvordan jeg slet med å snakke med de. Å ryddet opp i slikt er utrolig godt altså.
Dette var min lille solskinnshistorie fra noe som jeg har følt som traumatisk.
Tiddelidi 
Kinga27
Norway
Eli.
Allis61 wrote:
