Yuku free message boards

I disse påsketider må vi nok gi rom for at respons på innlegg tar tid. Mange er, og heldigvis for det, opptatt med familie og venner som har fri fra skole og arbeid.

Vi kom vel inn på omtrent samme tid, Petronella. Det er ikke lenger siden at jeg godt husker hvordan det var å føle seg ny. PC var et relativt nytt medium for meg, og jeg var ganske ukjent med hvordan ting foregikk i et nettsamfunn.

Mitt første inntrykk var, som jeg tror for mange, at dette var en tett knyttet vennegjeng. Det tok ikke lange tiden før jeg forstod at det var blitt slik nettopp pga tanken forumet var tuftet på. Den gode blandingen av informasjon og dagligprat, glade innlegg og innlegg om triste og opprørende erfaringer - alt er det rom for. Og på den måten knytter man bånd selv om det "bare" er nettnavn man har å forholde seg til.

For å bli kjent med andre, og for at andre skulle bli kjent med meg, ble det litt som i virkeligheten, at man må våge å"gi" litt av seg selv. Her blir det mer med ord, og er man ikke alltid like ordsterk så bruker man emoticons som kan uttrykke noe av det man ønsker å si. Noe som falt meg enklere i begynnelsen. Det viktigste er å gi andre den responsen én selv ønsker å få. Det bli ingen "samtaler" om alle bare skal være lesere. Her er ingen "profesjonelle" svarere, bare en herlig sammensatt gjeng av mennesker med en ting felles; sykdom og smerte. Den ene dagen orker du å svare mer enn meg, og den andre dagen kan det være mitt aktivitetsnivå som er på topp. På denne måten har forumet, i det hele, klart å bestå i over seks år. Pga vår helse, kanskje lenger enn mange av våre vennskap. Vennene mine her trekker seg ikke unna fordi jeg må avlyse noen dager pga smerter. De blir ikke fornærmet når jeg en dag sier at jeg orker ikke "snakke", eller bare blir fraværende av samme grunn. De tar ikke skrekken fordi jeg en dag bare vrenger av meg edder og galle om mitt smertefylte liv. De er i samme situasjon, og forstår!!

Om noen velger å ha mer privat kontakt, så synes jeg det bare er flott. Det forringer ikke den tiden jeg har med dem her inne. Mine venner i det "virkelige" liv har også andre venner, uten at jeg føler meg utelatt av den grunn. Som deg Petronella, og mange andre her, så har jeg valgt å være anonym. Vel - så anonym som det går når jeg har "avslørt" ansikt og navn på min kjære lodott. Akkurat DET tror jeg ikke så alt for mange skal gjenkjenne meg på.

Jeg synes det er flott at vi her kan være enige og uenige om hva vi vil. At det ligger regler til grunn for hva som tolereres av oppførsel, er jeg veldig glad for. Som vi har sett på andre forum, kan det gå helt overstyr hvis man ikke har retningslinjer som ALLE må forholde seg til.

Nå har jeg visst gått helt overstyr her, og beveget meg et godt stykke fra utgangsspørsmålet. Sånn går det når man skriver i sene nattetimer om noe man er veldig engasjert i.

Det jeg egentlig mener å si, er at jeg er utrolig glad for at noen museklikk førte meg inn på sidene her for litt over et år siden. Det var skremmende å skrive i begynnelsen. Jeg følte meg som en inntrenger på ukjent grunn. Hver post tok evigheter å"komponere" for jeg var redd for å misforstås eller skrive regelrett dumt. Men det viste seg å ikke være farlig i det hele tatt. Jeg har mulighet for å korrigere meg selv, rette mine innlegg, men til syvende sist så er det sjelden nødvendig. Her prøver man å lese alt i beste mening, slik gode venner er med hverandre. Selv om jeg ofte er alene, er jeg likevel ikke alene når jeg kan komme inn her å delta i det som skjer.