Yuku free message boards

De fleste som aldri har brukt Somadril, eller ikke hatt nytte av den eller i verste fall ikke tålt den vil vel synes det er helt greit at den taes av markedet. Hvorfor ikke?? De vil jo ikke kjenne det på kroppen så da er det helt greit å synse det de måtte orke - være "fornuftig" på andres vegne har alltid vært enkelt.

Det er jo nesten blitt skambelagt i dette landet å innrømme at man bruker og har nytte av medisinen. De to ordene skurrer visst i de fleste ører. Vi har ikke nytte av den - det vet jo "alle" siden det er ettertrykkelig fastslått av vårt kjære Legemiddelverk. Nei - vi (jada, jeg også) vet bare ikke vårt eget beste. Det er avhengigheten som taler når vi ytrer oss.

Jeg innrømmer herved at jeg har brukt denne avskyelige medisinen i over 20 år nå. I samråd med lege og i anbefalte doser. Ingen legeshopping her i gården. Sammen med mine smertestillende har det vært det eneste som har klart å holde smertene noenlunde i sjakk. Det er ikke så at jeg bare har lent meg på medisiner og ment at moder Norge skal være den som har ansvaret for å få meg på bena. Neida - har i alle år forsøkt en hver tenkelig form for trening, behandling og operasjoner. Jeg har selvfølgelig også vært innom utallige mer eller mindre obskure kurer og behandlingsopplegg. Det er ikke få terapeuter og selgere av vidundermiddel/apparater som har fått glede av å legge beslag på min etter hvert slunkne bankkonto.

Men så til saken. Som den lydige borger jeg er så sluttet jeg med Somadril for noen måneder siden. Den skal ikke lenger skrives ut til slike som meg, og snart er det bye-bye for alle.

Å slutte var ikke noe problem. Jeg fikk mer vondt, men det visste jeg om. I solidaritet med dem som dessverre falt i misbrukets grep, fikk jeg bare godta at min situasjon skule forverres. Sånn er det bare i et land hvor alle-for-én-prinsippet gjelder - i alle fall når det er noe vi ikke ønsker. Ellers er det visst nok forskjellsbehandling rundt om kring.

Men nå, noen måneder etter, kjenner jeg at solidariteten som jeg den gang følte er nesten helt visket bort. Jeg som hadde klart å holde smerten til en viss grad lokalt i alle disse årene, har på noen måneder fått en spredning som jeg aldri har hatt maken til. Tross øvelser, en uendelig rekke behandlinger og positiv innstilling så er min kropp ikke til å kjenne igjen. Belastningstilstander og betennelser i ulike kroppsdeler som aldri har vært et problem før, er i ferd med å bli kroniske. Behandlerne fortviler, og det gjør jammen også jeg. Det lille jeg klarte før, er nå mer blitt til "jeg vil, jeg, vil, men jeg får det ikke til" Hvis jeg er blitt slik etter 4 måneder, hvordan vil årene fremover bli? Én ting er sikkert - dette vil forkorte livet mitt betraktelig. En skranten kropp tåler bare så lenge med stillstand. Noe annet tilbud om hjelp har jeg heller ikke fått. Beroligende medisin er ikke noe alternativ for meg, og i alle fall ikke for legen. Humøret er det heldigvis ikke noe i veien med - enn så lenge.

Jeg vil på ingen måte underminere det store problemet misbruk er, og de tragedier som følger i kjølvannet av den. Men, som andre også har nevnt, en rusmisbruker trenger helt annen hjelp enn en medisin som blir tatt av markedet. Settes det ikke inn andre tiltak, så vil de alltids finne andre alternativer å ruse seg med. Det vet jeg, og har sett med egne øyne.

Er mitt (og andres) liv så lite verdt at det er helt OK å fjerne det som kunne gi oss litt lindring og forbedret livskvalitet?? Medisinen var ikke skadelig for meg - ikke mer enn annen medisin. Fordi legene ikke kunne gjøre jobben sin, så skal jeg straffes. Ville det ikke vært mer riktig å straffe den som gjorde feilen? Og kommer moder Norge til å stoppe med å fjerne den ene medisinen?? Neppe. Det er mange andre som misbrukes i like stor grad, om ikke mer.

Toget er gått - det vet vi alle. Det var gått lenge før vi fikk anledning til å si vår mening. Det har ingen hensikt å komme med noen protestskriv nå, og det har jeg heller ikke planer om. Jeg vil bare poengtere at dette også har vidtrekkende konsekvenser for "den andre siden". Det er ikke bare meg som lider under at kroppen min svikter enda mer. Det har stor påvirkning på alle rundt meg også.

Men her er vi alle solidariske, og den gangen var det mitt liv som ble valgt bort. Det er ikke nevnt i en bisetning en gang - noen steder. Helt ubetydelig i den store sammenhengen