Yuku free message boards

Kjære Linn B.
Tråden du har skrevet traff meg så i hjertet, og jeg kunne ønske jeg kunne si noen trøstende ord. Jeg har dessverre ingen erfaringer som du kan sammenligne med, men den desperasjonen du har, kan jeg veldig lett relatere meg til.

Først og fremst så velger jeg absolutt å tro på det som de andre skriver her, at dette kommer til å ta tid. Selv for meg som ikke kan sammenligne med noe som helst, kan lett si at 5 uker er for kort tid til å forvente noen vesentlig bedring. Det hjelper deg sikkert fint lite at vi andre ber deg om å være tålmodig, det er veldig lett for oss utenifra å si dette, som ikke sitter midt oppi smertene og frustrasjonen din.

Hvis det likevel skulle være noen trøst, så kan jeg føle på desperasjonen din, det er vel derfor det du skrev traff meg sånn i hjertet. Jeg er i en situasjon nå hvor jeg stadig blir verre, både i smerte og funksjon, og har enda ikke fått noen time på BSC ennå. Jeg føler livet mitt står på pause, at jeg ikke er tilstede i mitt eget liv. Jeg er ikke i jobb, og får heller ikke fulgt opp familien min med mann og barn. Fritidsaktiviteter begrenser seg til nettopp det jeg gjør nå, er på pc`en og får på den måten noe kontakt med andre mennesker. De av vennene mine som jeg fremdeles har kontakt med (jeg orker bare å forholde meg til de nærmeste) må besøke meg på mine premisser. Det verste er likevel smertene som spiser meg opp.

Jeg kunne av hele mitt hjerte ønske at du kunne slippe de forferdelige smertene dine, men jeg håper virkelig at du benytter deg av den smertelindringen som du har fått igjennom medesinering. Det har ingen hensikt at du skal gå å ha unødvendig vondt, du skal kunne ha en viss livskvalitet selv om du er i en rehab-periode. Det er viktig så smertene ikke får etablere seg og bli kroniske når du endelig blir bedre etterhvert. Jeg håper inderlig at du tar opp alt dette med legen på kontrolltimen. Hvis det kan hjelpe, så kan du jo tenke deg mentalt at dette er den eneste jobben du har nå for en tid fremover, tenke på deg selv! Hvis ikke vil selvfølelsen din svekkes for hver dag som går, spesielt med tanke på barna dine som du ikke klarer å følge opp.

Ha fokus på at det er nettopp for de du har tatt den store avgjørelsen med å ta en operasjon, at du vil bli bra nok til å kunne være tilstede for de i fremtiden. Jeg prøver selv å minne meg på at jeg ikke er en dårlig mamma fordi jeg ikke får fulgt opp datteren min nå. Dette er mitt såreste punkt, selv om alle de andre tingene som jeg ikke får gjort er trist også, så er det ingenting som kan sammenlignes med den delen jeg mister som mor. Du har vært umåtelig modig som har tatt denne operasjonen, og du må ikke et sekund miste troen på at dette er den beste avgjørelsen du kunne du tatt for deg og dine.

Jeg ønsker deg masse lykke til, at smertene blir gradvis mindre, og at du blir mer og mer funksjonsdyktig. Jeg har tro på at du vil bli "god som ny", det må jeg, for jeg akter å ta den samme avgjørelsen selv hvis jeg får mulighet. Håpet om å bli bedre og kunne leve livet som seg selv, er det viktigste av alt.
Jeg håper at jeg ikke har sagt "noe feil" med mine ord, jeg ønsker deg det beste og håper at dette har gått som en rød tråd.
Ikke gi opp håpet, du kommer til å bli bedre!!!