Yuku free message boards

Jeg tror kanskje det er litt forvirring når det gjelder begrepet " kronisk smerte", jeg var ihvertfall en del forvirret på hvordan begrepet ofte ble brukt litt sånn hulter til bulter, når jeg leste artikler ang. kronisk smerte.

Har vel kommet fram til at man blander litt sammen symptom og diagnose.
Mange her f.eks har kroniske smerter som et symptom, men de har det ikke som diagnose. Diagnosen kan være en tilstand eller sykdom hvor man har fått påvist skader og vevsødeleggelse som årsak til smertene. Og så er det de som har kronisk smerte / kronisk smertesyndrom som en hoveddiagnose, der man ikke kan påvise smerteårsaken, og der det enda er mange teorier om hva som kan være årsaken. Der setter man altså symptomdiagnose: kroniske smerter/smertesyndrom. Prolaps L4-5 med nerverotskompresjon, eller RA (leddgikt) er en årsaksdiagnose, symptomene til diagnosen er ofte kroniske smerter.

Men selv om man klarer å påvise en sikker årsakssammenheng, så er det jo slettes ikke gitt at man klarer å få has på smertene, man kan ha fått skader som ikke lenger lar seg reparere f.eks. Så sånn sett kan jeg forstå at man ikke bryr seg så mye om diagnosen, hvis det ikke er noe som kan gjøres allikevel så kan man jo lett føle sånn: "Neivel!... til h...vete med hele diagnosen". Så lenge det ikke er noe som kan gjøres med årsaken, så se til å gjør noe med symptomene da for svarte! "

Og der befinner vi oss mange, enten vi har konkrete påviste årsaker til elendigheta eller ikke.

Jeg er glad for å ha en sånn noenlunde påvist årsak til hvorfor jeg har vondt; og at det eksisterer diagnostiske tester som med en viss grad av nøyaktighet kan finne ut av smerteårsak; frustrasjonen min går på at det er vanskelig å få utført dem sånn uten videre.
Men når jeg har en diagnose, så kan jeg se hva andre med den diagnosen får gjort; ikke så mye her i landet; men internasjonalt.
Når jeg fant ut av hva diagnosen min het på engelsk og kunne gå inn på spesialforum for den så følte jeg det sånn at mange dører åpnet seg; både når det gjaldt å forstå hva som var galt med meg, og også for å følge med på hva som kanskje kan gjøres.
Hvis en bare holder seg til informasjon som fins på norsk, så tror jeg også mange feilaktig kan komme fram til den konklusjonen at det ikke er noe som kan gjøres med den diagnosen man har; jeg fikk det inntrykket av diverse leger og behandlere til og begynne med når det gjaldt forkalkninger i nakken. Det er jo feil
Ser jo at det ikke fins noen lettvinte løsninger for å bli bra/bedre, men det føles bedre å famle i tusmørke enn i fullstendig blinde.

Så jeg vet ikke; men det å ha en diagnose gir meg på en måte håp; selv om det ikanskje kke er noe som kan gjøres nå; så kan det jo komme noe etterhvert som kan vise seg å hjelpe...?
Det kan jo være at dette håpet ikke er realiserbart, at det er en illusjon jeg klamrer meg fast til. Men ta fra et menneske illusjonene, og du tar fra det livslysta, er ikke det et ordtak da...?

Nei, det er mange grunner til at jeg hadde følt det tungt å ikke ha en konkret, fysisk, påvisbar årsak til smertene mine. De fleste av disse grunnene har andre før meg tråden kommet med, og må bare nikke enig til det.

En annen ting er at det virker som om det er mye tilfeldigheter rundt dette med diagnoser av muskel/skjelettlidelser. Har sett at fysioterapeuter har klødd seg i hodet når en med mye degenerasjon i ryggsøyla får diagnosen fibromyalgi f.eks. Amerikanske smerteleger har skrevet om det samme. Det blir litt på sida av tråden kanskje; og jeg har vel terpa mye på det før også.