Yuku free message boards

Av leger, spesialister og revmatologer har jeg flere erfaringer. Jeg ble ikke tatt på alvor av den forrige fastlegen min, men hun som er fastlegen min nå er en engel i forhold til de legene jeg har hatt før, hun later iallefall som om hun hører på meg og lar være å blåse det vekk med alt mulig tull slik de andre har gjort, det var også hun som lot meg begynne på sarotex for at jeg skulle få bedre søvn og sånt.
Revmatologene (3 forskjellige) jeg har vært hos har bare sagt at det ikke feiler meg noe som helst, han første nektet å undersøke meg, stilte bare en haug med spørsmål og testet refleksen i knærne, han andre (privat) skjønte ikke hvorfor jeg kom til han når jeg allerede hadde vært hos en annen på Haukeland og sa at jeg er frisk som en fisk, han gav likevel diagnosen fm til meg men det fikk jeg først vite om av en vikar for fastlegen min 6mnd senere. Han siste jeg har vært hos har vært mye greiere og skjønt at det er noe med meg men han kan ikke finne ut av det, iallefall ikke ennå, skal tilbake til han om en uke for han vil følge meg opp litt.
Spesialistene jeg har vært hos (mellom 3 og 5stk tror jeg), er litt usikker på hva de er spesialister i da for det er flere år siden jeg var hos de, har bare lagt skylden på voksesmerter og at jeg var så høy for alderen min (har alltid vært en av de høyeste i klassen men jeg er ikke så veldig høy da, 174cm).
De jeg var innom på nakke- og ryggpoliklinikken sa at jeg måtte trene mye mer og slutte på voltaren som jeg gikk på når jeg var der, så veldig mye mer fikk jeg ikke ut av de, men de var iallefall ikke noe kjekke, og når jeg takket nei til treningstilbudet de gav meg pga fravær og skolen ble hun jeg snakket med grådig sur og lurte på om jeg ville ødelegge livet mitt istedenfor å ta vare på det...
Fysioterapauter, iallefall han ene skyldte på voksesmerter og sa at det kom til å bli bedre... Hun andre skjønte at jeg ikke var frisk da jeg gikk til henne og la opp et veldig greit treningsprogram men jeg gikk ikke så veldig lenge til henne for hun sluttet og flyttet til Danmark.

Når det gjelder familien min er det ikke alle som vet at jeg er syk, vel, mamma, søsknene mine, tanten min og mormoren min vet det da men ikke så veldig mange andre, før måtte jeg slite litt for å få de (iallefall mamma) til å skjønne at jeg ikke orker alt, som å være med henne på tur og sånt, men nå skjønner hun det litt mer og dropper å spørre om jeg skal være med å gå over Vidden og slikt. Men det er ennå is å bryte igjennom for å få henne til å innse helt at jeg er syk da...

Lærere har gitt meg veldig lite respekt og forståelse, iallefall nå på videregående, men det kan nok være fordi jeg ikke har noen diagnose, eller, jeg har jo hatt fm-diagnosen men da lo faktisk hun som var klasseforstanderen min bare av meg og sa at det var jeg jo alt for ung til så det kunne jo ikke stemme i det hele tatt...
Nå har jeg har to lærere da som er veldig forståelsesfulle, men så er de de eneste lærerne jeg har nå i år da siden jeg bare har to fag på skolen...
Og så er det jo rådgiveren min, han har heldigvis full forståelse for meg og om jeg kommer til han i en time for jeg ikke orker å sitte i timen henter han varm sjokolade til meg og lar meg få sitte inne hos han, så lenge han ikke har det alt for travelt da...

Venner, tja, noen har jeg mistet fordi jeg ikke har orket å være med på ting og har avlyst både en og flere ganger, mens andre står trofaste ved min side og støtter meg i tykt og tynt. Jeg har en veldig god venninne som selv er masse syk, hun er ikke kronisk syk da men hun har dårlig immunforsvar og får det meste som går, så vi er på en måte i samme båt og lar ting ligge uten og spørre og grave for mye om en av oss har en dårlig dag og ikke orker å gjennomføre planene vi hadde den dagen...