Dette med vennskap og kronisk sykdom kan nok være sårt for mange av oss. Over tid opplever de fleste at vennekretsen langsomt skrumper inn. Vi vet at det er sykdommen som er årsaken, men hva er det egentlig som skjer. Er det vi som isolerer oss og fremmedgjør vennene våre, eller er det vennene som svikter?
Vi har kanskje lett for å tenke at det er venner som svikter, men, for egen del, tror jeg det er en kombinasjon av begge deler.
Jeg var en gang en travel, ung kvinne. Fulltidsjob, småbarn, fritidsaktiviteter og mange venner jeg/vi besøkte i ledige stunder. Det var jo ikke sånn at dette forsvant over natten for meg. Det gikk gradvis, med stadig dårligere helse, nedtrapping av fritidsaktiviteter og mindre overskudd til vennebesøk. I den spede begynnelse var vennene interessert i og medfølende til hvordan jeg hadde det. De ble oppriktig lei seg når jeg måtte avlyse avtaler pga sviktende form. Men ett sted på veien, ble nok medfølelsen og interessen iblandet ergrelse og "nå igjen..." De sluttet å regne med meg når noe stod på trappene, og etterhvert så uteble invitasjonene også.
Etter en stund, følte jeg, at kontakten begynte å bli vel ensidig. Det var ikke det at vi ikke hadde det hyggelig når vi var i lag, og at jeg ikke følte meg velkommen, men telefoner og sammenkomster ble for det meste initiert av meg. Jeg ble fremdeles invitert til de store begivenheter, men de små, spontane - de som er så viktige i et vennskap -forsvant litt etter litt. Det hadde jo litt sin naturlige årsak, siden jeg ikke klarte å være mye med på sånt, men likevel var det sårt når de fortalte om det ene de hadde gjort med dem, og det andre med noen andre. Det burde jo, og hadde også tidligere, vært meg som skulle deltatt, og det var ikke noe jeg ønsket meg mer enn å fungere som en frisk igjen. Følte vel både litt misunnelse og sjalusi.
Jeg følte også etterhvert at det jeg kunne tilby ikke var godt nok for dem - den gode venninnesamtale og hyggekvelder i mitt hus. Men der tror jeg kanskje det var jeg som også var litt hårsår. Det er godt mulig de hadde en annen agenda, hvor det var usikkerheten overfor sykdommen og hvordan de skulle forholde seg til den som holdt dem unna.
Jeg gjorde mitt ytterste til å fokusere lite på sykdom og være interessert i ting som angikk dem, og var en opplagt skulder å gråte på når de hadde vonde dager. Men til gjengjeld følte jeg lite interesse tilbake. Jeg tolket det som om de ikke var interessert i MEG, men sannheten nok var mer nyansert enn som så. De våget ikke å spørre - var usikre på hva som var "lov" å snakke om, og i det hele tatt NÅR var jeg "tilsnakkbar" I tider med mye smerte var det jo JEG som isolerte meg fra dem. Jeg vet at jeg ikke var et oppkomme av informasjon, jeg ventet på spørsmål. Uansett hvordan det var, så mistet vi litt etter litt de felles interessene som gjerne hadde ført oss sammen fra i begynnelsen.
Etter 20 år i "gamet" så ser jeg på mye av dette som mitt "forrige liv". Nye venner har erstattet gamle. Ikke en vid krets, som jeg hadde før, men en liten kjerne som kjenner og aksepterer meg, og som jeg har lært meg å være mer åpen med. Jeg ser jo nå at noen vennskap ble tapt like mye på grunn av meg og det jeg gjorde, som på grunn av dem - og også rett og slett fordi situasjonen ikke tillot å fokusere på vennskap. Andre var faktisk bare ikke så gode venner som jeg hadde trodd. De avslørte sider som gjorde at å miste dem ser jeg ikke på som noe tap Vennskapene ville nok dødd ut om jeg var aldri så frisk.
Kom over en artikkel der de snakker om nettverksmøter, i forbindelse med vennskap og sykdom. At man samler alle som er viktige for en, både sosialt og profesjonelt (?), og er åpen om situasjonen. Alle kan komme med sine reaksjoner og tanker om det, og man kan finne frem til en bedre måte og mestre hverdagen på. Det vil nok kreve mot å gjøre noe slikt, men i flg undersøkelsen så har dette hatt positive ringvirkninger.
- I de aller fleste tilfellene er nettverksmøtene veldig forløsende, selv om det også kan være følelsesmessig tøft, forteller Fyrand. Venner og kollegaer ser på invitasjonen som en tillitserklæring, og er takknemlige for muligheten til å få snakke åpent.Med venner som medisin - forskning.no
Hvilke tanker har du om dette? I tillegg til sykdommen fysiske begrensninger, hva tror du er årsaken til at så mange vennskap strander i kjølvannet av den? Eller ser du begrensningene som den eneste årsak?
Norway
. Noen har kanskje venner som er veldig fysisk aktive, da gjelder det å finne på
noe sammen som alle kan være med på inni mellom. Jeg har nok også "mistet" noen venner på veien, men tror faktisk ikke det har med sykdom å gjøre. Er
vel heller slik at man vokser litt i fra hverandre? Men jeg tror også at vi som har diverse plager av og til må si ja, selv om man føler man ikke orker. Så
kommer man seg ut, - og ofte går det jo bra allikevel. For når man spør og ofte får nei, så vil nok de fleste slutte å spørre. Simpelthen fordi det ikke føles
så greit å alltid å få nei når man spør noen om de vil være med ut, komme på besøk, eller ta i mot besøk. Man føler seg rett og slett litt
"uvelkommen". For jeg opplever også den siden av et vennskap. At den ene sier så ofte nei, - at jeg i dag nesten er blitt "redd" for å
spørre henne. Samtidig kan det godt være at hun føler seg "utenfor" fordi vi andre gjør ting sammen uten å ta kontakt med henne..., men vi orker rett
og slett ikke å alltid få et nei. Og selv tar hun ikke kontakt for "spontane" treff på gode dager, - og da blir vi andre rett og slett veldig usikre
på hva hun egentlig vil...
Heldigvis har da noen fått nyte godt av dette. Jeg er adskillig mer obs på at det ofte
finnes en annen part. Når vi har "stjålet" av noens tid, så har det hendt jeg har sendt blomster og hilsen som takk for "lånet". Det
bruker å bli mottatt med overraskelse og glede. 
Hei.
Mosken
