Yuku free message boards

Takk for tipset. Dette ser ut som det er en bok det skulle vært interesant for meg å lese.

Jeg er kjerringa til en mann som har masse vondter fra hodet og hele veien nedover. Jeg drev og søkte på nett for å finne informasjon om rygg- og nakkevondter. På den måten havnet jeg inn på dette fantastiske forumet, først var det jo for å finne linker til nyttige nettsteder og interesante artikler i ulike fora. Men etter hvert så ble jeg så fasinert av den gode tonen til alle som er innpå her at jeg også av den grunn har besøkt det nesten daglig.

Jeg kjenner meg så igjen i mange situasjoner, selv om jeg altså bare har deltatt som pårørende. Mindre og mindre arbeidsevne, kampen med trygdeetaten som det het den gang (virker ikke som det er noe bedre som NAV), smertestillende preparater, motløshet og sinne i fortvilelse over situasjonen, planlegging av hverdagen utfra hvordan dagsformen er osv. osv.

Jeg har ikke følt meg helt komfortabel med å være så mye her uten at jeg har fått fortalt at jeg har stått utenfor og kikket på dere. På den andre siden vet jeg jo ikke om dere i det hele tatt vil ha meg med, noe jeg virkelig har forståelse for. Men jeg føler jo virkelig et skjebnefelleskap med dere fordi jeg vet hvordan min mann har det som kronisk smertepasient. I alle fall har jeg et par ganger tidligere prøvd å registrere meg uten å få det til, men i går lykkes jeg plutselig, så nå kan det hende jeg av og til kommer innom og skriver hvis det er noe jeg kan bidra med fra oss, hvis det er greitt.

Sommerklem til dere alle.

Jeg har heller ikke fått lest boka enda, tenkte jeg skulle titte etter den i bokhandelen neste gang jeg dro til byen.
Det var veldig interesant å høre hvordan du oppfattet den, Tutte-lutta, og etter som du beskriver den, vet heller ikke jeg om jeg gidder å kjøpe den.
Selvfølgelig kan ektepar der den ene er frisk og den andre syk også skilles, for kjærligheten kan vel dø der, like så vel som i et ekteskap mellom to friske. Men er kjærligheten fortsatt til stede er det vel derfor man holder sammen, og ikke av plikt.
Når det gjelder Kallen og meg så har vi jo holdt sammen i nærmere 40 år, så vi kjenner jo hverandre godt, på godt og vondt. Ting som jeg irriterer meg over ville jeg også irritert meg over om han var frisk. Røykinga f.eks., han nekter å prøve å slutte, for "den gleden må han få ha når alt annet går han i mot". Kanskje han hadde blitt bedre da, for røyking gir dårligere blodtilførsel til muskler og ledd, mener jeg at jeg har lest. Men, men, det blir et valg han selv tar.
Jeg tror jeg er en person som er flink å leve i nuet og ta en dag av gangen. Men av og til er det litt tungt å være den som hele tiden skal tenke positive tanker og holde humøret oppe. Nå og da er det litt vanskelig å finne igjen den personen jeg valgte å leve sammen med, der inne bakom alle vondtene.
Nå er jeg så heldig at jeg har en interesant jobb å gå til, og jeg er med i en forening sammen med gode venninner. Dette føler jeg er mine fristeder.
Spesielt for de unge tror jeg det er viktig å sette ord på følelsene som kommer, hele tiden med det mål for øyet at problemer er til for å løses.
Kallen og jeg tilhører, uansett sykdom eller ikke, nok til den siste generasjonen "far leser, mor syr", som det stod i leseboka. Jeg burde irritere meg over at han selv i gode perioder ikke kan ordne noe i huset mens jeg er på jobb. Men jeg tok et oppgjør med meg selv og bestemte meg for at det var greitt slik, og gadd ikke mase om det, da fikk vi det bedre begge to.
Å ta meg en elsker har jeg aldri kunnet tenke meg, og i hvert fall ikke nå som jeg er ei gammel kjerring! Men jeg er derimot er begynt å tenke gjennom hvordan livet blir dersom det er meg som blir alene igjen, dette uten sammenheng med å ønske den andre parten død.
Selvfølgelig er det fortvilende for oss begge når Kallen har de dårlige periodene. Og jeg kan bli ganske lei av hver morgen å starte dagen med en samtale om hvordan formen er i dag, men det er jo noe jeg prøver å ikke å la han merke, og heller ta ut frustrasjonen på andre måter. Skulle nå jeg ha vondt i hodet en morgen, eller være sliten etter en travel dag på jobben, så har jo Kallen selvfølgelig mere vondt enn meg. Så det har jeg gitt beskjed om, at også jeg skal ha lov å ha dager der jeg ikke er helt på topp, og det er akseptert.
Dette var bare noen små betraktninger fra ei som både står på sidelinja i den forstand at det ikke er meg som føler smertene, men som på den andre siden er veldig involvert i hvordan smertene også påvirker min hverdag.
Det ble nok altfor langt og springende til at mange gidder lese det, men jeg fikk nå iallefall gitt uttrykk for noen erfaringer og tanker jeg har. Men dette er jo hvordan det er for Kallen og meg. Det er jo like mange måter å finne ut av ting på, som det er parforhold.
Varme klemmer til dere alle, spesielt til dere som sliter med dårlig parforhold i tillegg til sykdom og smerte.

Vennlig hilsen Kjerringa.