Yuku free message boards

Jeg kjenner meg igjen i mye av det som blir skrevet her.
Å tenke positivt er ikke lett, men når jeg snakker om å tenke positivt er positivt, så må jeg bare si at det ikke betyr at en ikke skal kunne være fortvilet og sorgtung fordi en er i en situasjon en ikke ønsker.

Det tok lang tid før jeg turte/greide/maktet å ta tak i den sorgen jeg bar på pga. smertene mine og alle de begrensningene det betyr for meg i mitt liv.
Jeg fornektet rekkevidden av skaden min. Da var jeg positiv på en lite hensiktsmessig måte. Jeg tenkte panisk at dette går snart over, bare stå på og steng av fra alle smertesignaler fra kroppen. Det er IKKE bra. Alle som lever med en kronisk skade eller lidelse vet at det ikke går over i morgen, men det kan være vanskelig å ta det inn over seg. Denne fornektelsen som er gjemt i positive tanker kan faktisk gjøre smertesignalene en stor bjørnetjeneste ved at en provoserer frem smerte ved feil bruk av kroppen dag etter dag, det en full av fornektende positivitet og "flink pike" syndrom ikke stopper opp og tar kroppens signaler på alvor.

Etter en lang og tøff periode der jeg tar tak i sorgen min og tør å kjenne på den, sørge og innrømme hva konsekvensene av skadene mine er, er det lettere å leve fornuftig så godt som mulig med den kroppen jeg har. Den sorgen kommer over meg igjen med jevne mellomrom, men den er lettere å takle når jeg har levd meg gjennom den tyngste første runden.
Og når en har erkjent hvilken kropp en lever med kan en bruke positiviteten til noe positivt.

Å tenke positivt for meg er kanskje å bi flinkere til å leve i nuet, slik at en stopper opp er her å nå og kjenner på de gode øyeblikkene. Isteden for å haste videre å tenke på det som kommer eller kunne ha vært.
Være her å nå og la gleden slippe til i små glimt.
Da er det lettere å greie å tenke positivt synes jeg.
For eksempel kan jeg når jeg har vært på en familiemiddag være tilstede der med hele meg når jeg først har valgt å gå. Når jeg kommer hjem kan jeg tenke på at det var hyggelig å se familien (om det da faktisk var hyggelig, vi skal ikke late som om noe er det ikke er). Jeg kan tenke på de fine jeg og min lille familie opplevde isteden for å sitte å fokusere på hvor mye smerter middagen ga meg, tenke på at å nå kommer jeg til å være dårlig i tre dager, ja mase i vei med tunge tanker slik at de små hyggelige øyeblikkene drukner i "klaging".
At en tenker positivt og husker å ta med seg de gode opplevelsene kan gjøre smerten lettere å bære. For smerten er der, den kommer til å vare i tre dager, men jeg kan velge å sette fokus på det positive jeg opplevde pga. opplevelsen og ikke ha fokus på smertene i seg selv.
En kan ikke alltid greie å takle situasjonene slik, men en kan kanskje gjøre det av og til?
Evne å se de små gode øyeblikkene.

Jeg tror galgenhumor er en gave til alle oss som sliter med noe i livet, det kan være til en enorm hjelp og det kan også gjøre det lettere for en selv og andre å snakke om utfordringene. Og det gjør det mulig å le av "all gørra".

En skal ikke måtte tenke positivt for en hver pris, men jeg tror at det å tenke positivt kan være et hjelpemiddel i et liv med utfordringer en ikke har bedt om og at det til en viss grad er en teknikk en kan lære seg på linje med avspenning og meditasjon.
Det må være gode små positive tanker og øyeblikk en kan skape og ta vare på, ikke panisk positivitet for å fornekte sannheten.
Vi kan ikke alltid velge selv, vi må innrømme at kroppen bestemmer over tankene og følelsene våre av og til.

I går avsluttet jeg en lang dag og jeg hadde større smerter enn jeg har hatt på lenge.
Jeg vet hvorfor, min sønn hadde 10 års bursdag. De var 12 elleville gutter på taco og kake og alt som hører med. Jeg hadde god hjelp og det var godt planlagt, men jeg fikk kjempevondt.
Jeg evnet allikevel å stoppe opp å være tilstede fullt og helt. Se smilene til gutta, ikke bare høre bråket, freidighetene og tullet.
Jeg satt på sengekanten til min tiåring og sa godnatt. Tok meg tid til å la den utslitte guttens smil nå frem til hjertet mitt.
Da blir dagen en positiv opplevelse totalt sett og smertene blir litt lettere å bære.
Jeg greier å oppleve dagen på en slik måte fordi jeg har jobbet med meg selv og lært meg å stoppe opp å leve i nuet.
Jeg greier ikke dette hver dag og hele tiden, men jeg greier det av og til og de gode øyeblikkene er positive og gir meg lettere positive tanker og gjør livet som ufør litt lettere.

Kanskje kan en bli "kvalm" av å lese det jeg skriver, det høres kanskje lettvint ut og selvskryt fordi jeg er "flink" til å tenke positivt.
Kanskje blir jeg selv kvalm av å lese dette i morgen?
Det er ikke lettvint, det kan være vanskelig å greie å takle egen situasjon med positive tanker, men det er sant. I dag er dette sant.
Og ja, det er kanskje selvskryt å skrive om det her. Jeg er " flink" til å tenke positivt selv om jeg har et begrenset liv.
Vi jenter er ofte for flinke til så mangt, men flink må jo ikke bli et sjellsord heller?

Siden kommer tanken hvordan ska dette fikses eller gjøres muligt å leve med.
Uteifra den plattformen kan jeg skapa min tillvaro. Og for å skapa denne tillvaro er realism, positivism og humor bra og viktiga redskap.
Som jeg ser det er at tenke positivt ett redskap og ikke ett egenendemål/egenverde.

Endorfiner er et hormon som utskilles ved forskjellige mekanismer. Det utskilles når man ler, krangler, elsker, trener, slår seg, og på mange andre måter. Det er derfor man kaller overtrening for treningsnarkomani.
I smertebehandling utnyttes det ved ved positiv tenking og aktivitet(trening)

Så det kan også påvirke smertene direkte om en ser litt stort på det.