Komiteens merknaderLes innstillingen fra StortingetArbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
Komiteen har merket seg at det foreslås å erstatte dagens rehabiliteringspenger, ytelser under yrkesrettet attføring og tidsbegrenset uførestønad med arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader. Komiteen ser det som viktig at formålet med arbeidsavklaringspenger skal være å sikre inntekt for personer mens de får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. Komiteen viser videre til at formålet med tilleggsstønadene skal være å kompensere for bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak.
Komiteen peker på at det skal være en årsakssammenheng mellom den nedsatte arbeidsevnen og helseproblemene, men at det i dette ikke kreves at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til den reduserte arbeidsevnen, men at helseproblemene er en vesentlig medvirkende årsak. Komiteen viser til at arbeidsavklaringspenger forbeholdes personer som har mer enn rent forbigående problemer med å komme i arbeid. Komiteen understreker at det skal tilbys bistand og oppfølging til den som mottar arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader, og at dette skal bidra til å sette vedkommende i stand til å komme tilbake i arbeid. Motivasjon og egeninnsats er viktig for å realisere dette målet. Komiteen viser til at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Komiteen understreker at de krav som stilles til egenaktivitet, aktivitetsplikten, tilpasses den enkeltes funksjonsnivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter intensjonen om at det skal legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder. Disse medlemmer støtter videre at det ikke skal være helsetilstanden i seg selv som er avgjørende, men at arbeidsevnen er nedsatt varig eller for lang tid og at mottakere skal vurderes i forhold til ethvert arbeid de er i stand til å utføre.
Disse medlemmer viser til at Kreftforeningen uttaler i sitt høringsnotat:
"For enkelte alvorlig og langvarig syke er aktivitetsplikt ikke realistisk før behandlingen og rehabiliteringen eventuelt gir resultater som tilsier at arbeid og aktivitet er aktuelt. For mange er ro og restitusjon uten krav og sanksjoner helt avgjørende for å komme tilbake til en normalisert tilværelse etter krevende sykdom".
Disse medlemmer understreker viktigheten av at mottakere av arbeidsavklaringspenger bidrar aktivt i prosessen med å komme i arbeid og at det skal gå fram av loven at krav til egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå.
Komiteen viser til at dersom et aktivitetskrav ikke er oppfylt, vil det kunne fattes vedtak om at retten til ytelse faller bort inntil vilkårene igjen er oppfylt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser videre til at fravær på inntil én dag per meldeperiode og fravær som skyldes sykdom, ikke skal føre til reduksjon av ytelsen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, peker på at bakgrunnen for denne regelen ikke er at alle mottakere av ytelsen skal ha rett til å ta fri en dag i hver meldeperiode. Begrunnelsen for bestemmelsen er at de fleste deltakere i arbeidsmarkedstiltak er i tiltak på heltid og at de, i likhet med arbeidstakere, har behov for å be seg fri fra jobben for å utføre private gjøremål som bare kan utføres på dagtid. Alternativene til bestemmelsen som er foreslått videreført fra dagens attføringsregelverk, er å lage en lang liste over forhold som gir rett til å ta fri fra tiltaket, eller å bruke administrative ressurser på å avgjøre søknader om velferdspermisjon.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre, peker på at aktivitetskravene skal tilpasses den enkelte mottaker og at det i praksis er lite hensiktsmessig å la bagatellmessige brudd føre til stans i ytelsen når det er fastslått at vedkommende trenger bistand og oppfølging for å komme i arbeid. Dette flertallet vil videre presisere at hvis mottakeren har hatt god grunn til å bryte aktivitetskravet, og det har skjedd stans i utbetalingen, skal vedkommende få etterbetalt ytelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag om at fravær på inntil én dag pr. meldeperiode (14 dager) ikke skal føre til redusert ytelse. Dette vil i realiteten legitimere én dags fravær, hver fjortende dag, noe som er uheldig. Disse medlemmer mener adgangen til fravær skal begrenses til å gjelde dokumentert sykefravær eller som skyldes dokumenterte "sterke velferdsgrunner".
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende endringer i § 11-9:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:
§ 11-9 skal lyde:
Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, skal ikke føre til reduksjon av ytelsene. Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, må dokumenteres."
Disse medlemmer peker på at arbeidsavklaringspenger i intensjonen for loven defineres som ytelse for tapt arbeidsinntekt. Disse medlemmer deler ikke flertallets begrunnelse når de uttaler at mottakere skal ha rett til én dags fravær i løpet av en fjorten dagers periode, fordi en "har behov for å be seg fri fra jobben for å utføre private gjøremål som bare kan utføres på dagtid." Disse medlemmer ber flertallet redegjøre for hvilke "gjøremål" dette i så fall er snakk om, og på hvilken måte disse skiller seg fra gjøremål arbeidstakere for øvrig må tilpasse en arbeidshverdag. Det forventes at helseoppfølging og andre forhold som er viktig i selve avklaringsarbeidet er ting som vil legges inn i den individuelle oppfølgingen av hver enkelt mottaker av arbeidsavklaringspenger, og sånn sett ikke rammes av en innstramming av fraværsmuligheten.
Komiteen legger vekt på at arbeidsavklaringspenger og tilleggstønader skal kunne gis så lenge det er påkrevd for at vedkommende skal kunne gjennomføre nødvendig aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men likevel ikke lengre enn i fire år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre, viser til at det i forskrift skal fastsettes at vedtak om arbeidsavklaringspenger innenfor en slik ytre varighet som hovedregel skal fastsettes for maksimalt ett år om gangen. Flertallet vil understreke betydningen av bedre og tettere oppfølging, og at dette skal føre til at flere klarer å komme tilbake i arbeid, og presiserer at varigheten av stønadsperioden som hovedregel skal fastsettes ut fra en konkret vurdering av den enkeltes muligheter og behov for bistand.
Komiteen vil understreke at mange mottakere vil trenge lengre tid enn andre for å komme i arbeid, og komiteen viser i den sammenheng til at det i særlige tilfeller skal være mulig med en forlengelse av vedtaksperioden.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til § 11-10 mener vedtakslengde bør reguleres sterkere i lovteksten. Regjeringens forslag legger opp til en ytre varighet for arbeidsavklaringspenger, men at dette skal formuleres gjennom forskrift.
Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn følgende forslag til tillegg til § 11-10:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:
§ 11-10 nytt annet ledd skal lyde:
Vedtak om arbeidsavklaringspenger kan fattes for inntil ett år om gangen. I særskilte tilfeller kan det fattes vedtak med lengre varighet.
Annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd."
Komiteen viser til at det ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger skal fastsettes tidspunkter der Arbeids- og velferdsetaten sammen med mottakeren skal vurdere om mottakeren har den ønskede progresjonen i forhold til å komme i arbeid. Disse punktene kalles for oppfølgingstidspunkter og skal gå fram av loven, mens innretningen av oppfølgingen skal fastsettes i forskrift. Komiteen understreker at det er viktig med en tett og nær dialog mellom etat og mottakeren av arbeidsavklaringspenger. Komiteen peker på at det er den enkeltes behov som skal stå i sentrum for oppfølgingen og at hyppigheten av møter eller kontakt avhenger av dette. Komiteen viser videre til at egenrapportering gjennom meldekort, arbeidsevnevurderingen og aktivitetsplanen vil være en naturlig del av dette.
Komiteen viser til at det foreslås at det i hovedregel skal være et krav om at man oppholder seg i Norge mens man mottar arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønad. Komiteen støtter forslaget om at det allikevel skal kunne gis ytelse dersom man oppholder seg i utlandet fordi egnet behandling eller opplæring skjer der eller fordi det av helsemessige årsaker fremmer aktivitetsplanen. Komiteen støtter videre kravet, som er lagt inn, om at oppholdet i utlandet må være forenelig med gjennomføringen av aktivitetsplanen og at oppfølging og kontroll kan gjennomføres. Komiteen viser til at spesielt Handikapforbundet har vært opptatt av denne muligheten og komiteen støtter dette. Det presiseres imidlertid at det er de helsemessige årsaker, mangel på tilbud eller lang ventetid i Norge som må være årsaker til at et eventuelt vedtak om behandling/skolering i utlandet gjøres.
Komiteen viser til at det sammen med arbeidsavklaringspenger skal kunne gis stønader til dekning av ekstrautgifter som følger av gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak (tilleggsstønader). Komiteen viser til at stønad til dekning av utgifter til reise, boutgifter og barnetilsyn fortsatt skal reguleres i folketrygdloven og overslagsbevilges, mens stønader til arbeidstrening, fadder og skolepenger, semesteravgift og eksamensgebyr flyttes til forskrift i hjemmel i arbeidsmarkedsloven. Komiteen vil peke på at det er viktig at mottakere av arbeidsavklaringspenger får dekket nødvendige utgifter, og understreker at selv om tilleggsstønadene reguleres gjennom forskjellige regelverk skal dette ikke være til hinder for at vedkommende får gjennomført de planlagte aktiviteter for å komme tilbake i arbeid. Komiteen viser til den varslede gjennomgangen av klage- og ankesystemet i arbeids- og velferdsforvaltningen, og at Trygderettens kompetanse også skal vurderes. Komiteen peker på nødvendigheten av å ha et klage- og ankesystem som sikrer den enkelte bruker rettferdig behandling og det tilbudet de faktisk har krav på og behov for.
Komiteen støtter at inngangskravet til arbeidsavklaringspenger skal være at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten og bygger på rettigheter opparbeidet i Folketrygden. Videre kan ytelsen gis til de som har behov for aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak, eller etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt skal anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging av Arbeids- og velferdsetaten. Komiteen viser videre til at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis i ventetid før aktiv behandling eller et arbeidsrettet tiltak starter, og i ventetid under utarbeidelse av aktivitetsplaner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis i inntil fire måneder når medlemmet som følge av sykdom skal vurderes for uførepensjon, og at perioden skal kunne forlenges i inntil fire måneder dersom krav om uførepensjon ikke er behandlet innen den fastsatte vedtaksperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter ikke bortfall av arbeidsavklaringspenger mens behandling av søknad om uførepensjon er til vurdering. Disse medlemmer mener tvert imot at dersom man ikke i løpet av åtte måneder har greid å gjøre ferdig vedtak om uføretrygd, kan ikke den enkelte lastes for dette ved å bli stående uten inntekt. Det er svært viktig at dette arbeidet prioriteres, slik at man unngår unødvendig ventetid på endelig vedtak. Disse medlemmer er kjent med at det forekommer at personer står uten inntekt i påvente av endelig vedtak på uførepensjon, med dagens ordning. Å bruke en tidsfrist hvor virkemiddelet er å frata noen livsgrunnlaget, slik regjeringspartiene viser til i sine merknader, er ikke en akseptabel metode å bruke for å oppnå kortere saksbehandlingstid ved NAV. Det fremmes på denne bakgrunn forslag om at arbeidsavklaringspengene skal løpe inntil endelig vedtak om uføretrygd er gjort.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:
§ 11-13 annet ledd bokstav c første punktum skal lyde:
Når medlemmet som følge av sykdom skal vurderes for uførepensjon."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at perioden der en kan få en midlertidig ytelse i påvente av å få avgjort en søknad om uførepensjon, har blitt utvidet flere ganger. Flertallet viser videre til at perioden er foreslått doblet i forhold til det som gjelder på attføringspenger i dag. For den enkelte bruker er det viktig ikke å bli stående uten noen form for livsoppholdsytelse mens en venter på å få avklart om en får innvilget uførepensjon. Det er imidlertid også viktig at en innen rimelig tid får avklart om en har krav på uførepensjon. En begrensning i hvor lenge den midlertidige ytelsen skal kunne gis på slike vilkår, vil kunne bidra til at søknaden blir behandlet innen rimelig tid. Flertallet understreker at disse regelendringene ikke må føre til økte restanser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig i at det bør settes en øvre grense for hvor lenge arbeidsavklaringspenger kan gis i påvente av behandling av søknad om uførepensjon. Innenfor en periode på fire pluss fire måneder mener disse medlemmer at Arbeids- og velferdsetaten bør kunne garantere at alle søknader om uførepensjon fra personer som mottar arbeidsavklaringspenger vil bli avklart, og også kompensere søker for bortfall av inntekt dersom eventuelle brudd på garantien skyldes treg saksbehandling i etaten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at arbeidsavklaringspenger også skal kunne gis til personer som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, og igjen blir arbeidsuføre som følge av annen sykdom innen seks måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger. Flertallet peker videre på at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis til personer som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsuføre som følge av samme sykdom innen ett år, selv om nedsettelsen av arbeidsevnen anses å være rent forbigående.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har problemer med å se at forskjellen i om sykdom eller skade er en annen eller den samme, skal ha betydning for at arbeidsavklaringspenger igjen skal kunne utbetales. Disse medlemmer vil likestille dette, og mener at rettigheten bør inntreffe så snart sykdom/skade inntreffer og så lenge arbeidsforholdet har vart for kort tid til at en har krav på sykepenger. Det vil etter disse medlemmers syn være uholdbart og stå uten noen form for inntekt dersom for eksempel kreft blusser opp igjen, etter at man var kommet i arbeid, men før man har rukket å opparbeide seg rett til sykepenger.
Det fremmes på denne bakgrunn forslag om at retten til arbeidsavklaringspenger inntreffer på nytt når skade eller sykdom igjen oppstår og dersom arbeidsforholdet har vart for kort tid til at en har rukket å opparbeide seg rett til sykepenger.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:
§ 11-13 tredje ledd første punktum skal lyde:
Arbeidsavklaringspenger kan også gis til medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger etter kapittel 8."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at de reglene det vises til, er videreført fra dagens rehabiliteringspenger. Bakgrunnen for reglene er at rehabiliteringspenger er blitt sett på som forlengede sykepenger. Ettersom målet med arbeidsavklaringspenger er å få flere raskere i arbeid er det ikke foreslått noen utvidelse av muligheten for å motta arbeidsavklaringspenger i situasjoner der en egentlig ikke fyller inngangsvilkårene for ytelsen.
Komiteen støtter at grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger fastsettes ut fra den pensjonsgivende inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten, men maksimalt 6 G. Komiteen peker på at for enkelte kan inntekten ha variert de siste årene før arbeidsevnen ble redusert, og viser til at en da skal kunne få fastsatt grunnlaget til gjennomsnittet av de tre siste årene, og at taket for 6 G skal fastsettes med utgangspunkt i gjennomsnittet for treårsperioden framfor hvert enkelt år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at for dem som ikke har opparbeidet seg rettigheter i folketrygden, er det gitt de samme rettigheter i forhold til behandling og arbeidsmarkedsrettede tiltak i forbindelse med innføringen av kvalifiseringsprogrammet, noe disse medlemmer støttet. Disse medlemmer ser derfor ingen grunn til å gi særregler for flyktninger. I folketrygdloven ligger flere bestemmelser som gjør at flyktninger automatisk oppnår de samme rettigheter som norske borgere må opparbeide seg over tid. I noen tilfeller har flyktninger flere folketrygdrettigheter enn norske statsborgere som har betalt inn trygdeavgift i flere tiår. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i den nye utlendingsloven opphever skillet i beviskravene knyttet til hvem som anerkjennes som flyktning etter Flyktningkonvensjonen, og hvem som blir vernet mot retur av andre grunner. Disse medlemmer viser til at dette innebærer at flere blir definert som flyktninger, og at dette også har konsekvenser for offentlige ytelser. Disse medlemmer ønsket i motsetning til Regjeringen ved behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) , jf. Innst. O. nr. 42 (2007-2008) at Flyktningkonvensjonen skulle legges til grunn for hvem som skal defineres som flyktning i Norge, og kun personer som er reelt forfulgt skal falle inn under denne kategorien. Disse medlemmer vil også minne om at det kommer svært mange mennesker til Norge hvert eneste år, som ikke får status som flyktning, og som heller ikke har rett til pensjon fra sitt opprinnelsesland. Det er uheldig med en utvikling som går i retning av et sorteringssamfunn med ett sett regler for noen og med diverse særregler for andre. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om at flyktningers særregler i folketrygden opphører.
I tillegg vil dette bli debattert på Odelstinget på Stortinget før dette behandles ferdig.
Forumets
