Yuku free message boards

Tusen takk for hjertelige hilsner fra dere!
Og for deres vennlige og inkluderende ord!
Også linkene er gull verdt.
Lurer på, på hvilken måte jeg når til flest folk her, i h t den engelske delen av forumet.Skrive på engelsk, kanskje... og der i den delen av forumet så jeg en paganist. Kunne være gøy å få kontakt med henne!
En ting som forundrer meg er om det tydeligvis ikke finnes menn som har har kroniske smerter! De må vel bite alt i seg eller ser et slikt forum som irrelevant for sine behov..... RART!

Men først og fremst ber jeg om forståelse at jeg ikke har rørt meg over en lengre periode! Grunnen for det var at jeg nektet å ha vulvodynia og mente, min reaksjon med å melde meg inn i dette forumet var overdrevet.
Især hvor en gynekologe med veldig lang fartstid mente, at jeg led "kun" av slimhinne-atrofi.
Men i dag sa fastlegen det rett ut, vendt mot skrivebordet sitt: "Du har mest sannsynligvis nervesmerter! Og det finnes ingen smertelindring til deg til det nåværende tidspunktet. Vi tar ett skritt om gangen etter påske".
Jeg forlot ham gråtende og legesekretærern ordnet med en kvinnelig lege til meg, som jeg kjenner fra før.
Jeg tok egenmeldning for i dag og i morgen, da jeg ikke klarer å være fantasifull, inspirerende og løsnings-orientert. (Særlig ikke når jeg møter en total ukonsentrert 6-åring, som glemmer " a, med 3. finger" 4 ganger i løpet av 2 takter og 5 minutter. Istedenfor å drive med noe morsomt musikk-lek, lot jeg ham spille bare om igjen..skjedd sist torsdag..).

Har i det siste oppdaget at gleden har forlatt meg. Gleden over en ganske vanlig hverdag. Som var tilstede nesten hver eneste dag. Uansett hva som hendte. All energi går til å oppføre seg profesjonelt. Har blitt a-sosialt, tørr ikke å møte mennesker. Det koster så mye å snakke på vanlig måte. Hjemme har jeg blitt kjempelat. Huset er skittent!!!!!! Har ikke kraft lengre å gjøre noe, bortsett fra at det gjør vondt å bevege seg. Fysisk trening er også lagt på hylla. Jeg vet at jeg MÅ ta opp det siste. Har ikke lyst å få mer enn jeg allerede ha! Har ikke lyst å bli gammel, bare eldre!

Men jeg ville være takknemlig om dere har noen tanker å dele her til dette med depresjon i f m kroniske smerter. Jeg har opplevt kroniske smertetilstender i Tyskland før, tannpine og smerter i korsryggen, som varte hver i et par år. Og drepende ensomhet i nesten 30 år. Alt dette har gitt meg en dypere forståelse for livet. Jeg blir ofte spurt om råd på jobben eller som tillitsvalgt... Noe som jeg setter pris på. Og livet har fått dype, glødende farger på bakgrunn av opplevd mørke. Men "smerte-depresjonen" er nytt. Men i motsetning til tidligere må jeg jo ikke lengre oppdage alle "tiltak" på egenhånd.... Så, det kunne være interessant å høre hvorledes dere har klart den første tiden etter diagnosen og alle disse "start-følelser".
Den diagnosen, jeg fikk i dag, er jo ikke endelig, det er jo et ørlite håp at det er kun hormonbetingete smerter.
Når det er svart-på-hvit, skal jeg jamen kjempe! Jeg har 7 år av et aktivt yrkesliv igjen, og de vil jeg være i full jobb uten avkortning. Og deretter selge huset her og kjøpe torp på Gotland og leve der i minst 10 år til, med katter og hund, et par orgel-vikariater og en jobb ved Gothem's Kattehem.....Og INGEN vulvodyni eller noe i den duren skal stå i veien for dette!
På den andre siden, er det noe som jeg kan gjøre her for en av dere, så er jeg med! Selvom jeg må be om forståelse en gang til for at det kan gå lengre perioder uten å skrive. Som sagt, så er jeg alene og i full jobb som kulturskolelærer med en god del prosjektansvar, tillitsvalgtjobbben og et par orgelvikariater i månaden. Per øyelikket ligger fløyte-og cembalospill på hylla. Men jeg føler at dette er i ferd med å endre seg. Jeg har også lyst å ta opp øvingen igjen, fløyte fast og cembalo prosjektvis.... vi få se. Men jeg skal bli finkere å sjekke dette forumet.
For i dag sender jeg dere mine varmeste tanker og positiv energi som støtte i deres kamp mot deres mørke følgesvenner.
Takknemlig! Deres Antaea