Kravet om offentlig norsk helsevesenI utgangspunktet gis det bare særfradrag for utgifter til behandling hos helsepersonell innenfor offentlig norsk helsevesen. Likeledes gis det bare fradrag for pleie eller opphold i offentlig norsk institusjon. Det kan likevel gis fradrag for behandling utenfor norsk helsevesen hvis følgende betingelser foreligger:
- Det foreligger ikke tilsvarende tilbud fra offentlig norsk helse- og sosialvesen og
- det oppsøkte helsetilbud anses som faglig forsvarlig.
Med offentlig norsk helse- og sosialvesen menes institusjoner innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen som er eiet og /eller drevet av norske offentlige myndigheter, tatt med på offentlige helseplaner eller på annen måte drevet for offentlig regning. Med privatpraktiserende helsepersonell innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, menes personell som har avtale om driftstilskudd med fylkeskommuner eller (primær) kommuner i Norge. Helsepersonell som bare får refusjon etter stykkpris fra trygdemyndighetene regnes ikke å være innenfor offentlig norsk helsevesen. Dette gjelder for eksempel lege, fysioterapeut eller psykolog uten avtale om fullt driftstilskudd. Utgifter til behandling hos fysioterapeut som har driftstilskudd, gir rett til særfradrag selv om henvisningen er fra lege uten driftstilskudd. Og omvendt er behandling hos fysioterapeut uten driftstilskudd ikke fradragsberettiget selv om behandlingen er forordnet av lege med driftstilskudd.
Behandling på rekonvalesenthjem og lignende institusjoner som ikke står i den offentlige helseplan, faller utenfor norsk offentlig helsevesen med mindre det er ytet bidrag til oppholdet etter folketrygdloven eller direkte fra kommune eller stat. Det samme gjelder helsepersonell eller institusjoner m.v. i utlandet.
Utgifter til såkalt "alternativ" behandling er i utgangspunktet ikke fradragsberettiget. Dette gjelder for eksempel utgifter til kiropraktor, homøopati eller akupunktur. Unntak gjelder for akupunkturbehandling innenfor norsk offentlig helsevesen. Fradrag gis for utgifter til akupunktur hos lege med fullt driftstilskudd. Akupunkturbehandlingen må imidlertid være et supplement til annen behandling, siden akupunktur ikke er offisielt anerkjent som en selvstendig behandlingsmetode.
Skattedirektoratet har uttalt at det ikke kan trekkes noen generell avgrensning mot utgifter til preparater kjøpt i helsekostbutikker. Hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret. I tilfeller der preparater i helsekostbutikker blir forordnet av medisinsk personale innenfor norsk helsevesen, og dette må anses som en del av behandlingen av den aktuelle sykdommen, anses disse utgiftene fradragsberettiget, jf. Utv. 2001 side 1406.
Kiropraktor som ikke har avtale om driftstilskudd med kommune anses som helsepersonell utenfor norsk offentlig helsevesen og det gis i utgangspunktet ikke fradrag for utgifter til slik behandling. Dette gjelder selv om de får refusjon fra trygdekontoret pr behandling. Hvis kiropraktoren også er fysioterapeut med driftstilskudd/basistilskudd fra kommunen, er det avgjørende for fradragsretten om vedkommende utfører behandlingen i egenskap av kiropraktor eller fysioterapeut.
7. Kravet til faglig forsvarlig behandling
Sivilombudsmannen har i en sak uttalt at det ikke kan stilles noe absolutt vilkår om at behandlingen må ledes av helsepersonell for å være faglig forsvarlig. Han kunne heller ikke se at det nødvendigvis var riktig at behandling av forsøksmessig eller utprøvende art ikke kunne oppfylle vilkårene. Ombudsmannen mente at det ikke alltid kunne være opp til den enkelte behandlingsinstitusjon å dokumentere at behandlingen er faglig forsvarlig. Han mente helsemyndighetene har et selvstendig ansvar for å etterprøve de metodene som anvendes. Dersom det kan vises til særlig gode behandlingsresultater, må helsemyndighetene ha et særlig ansvar for å underbygge et standpunkt om at behandlingen ikke er faglig forsvarlig.
8. Når foreligger tilbud fra offentlig norsk helsevesen
Det foreligger tilbud fra norsk offentlig helsevesen når skattyteren kan bli behandlet av norsk helsevesen selv om metoden for behandling er forskjellig fra det tilbud skattyter har oppsøkt utenfor norsk helsevesen. Offentlig norsk tilbud anses å foreligge selv om skattyter etter en faglig vurdering ikke blir behandlet. Dette kan for eksempel gjelde hvis skattyter anses for gammel eller fordi man ikke anser behandlingen for å hjelpe.
Selv om det offentlige kan gi tilsvarende tilbud på lang sikt, kan skattyter likevel få særfradrag dersom:
- ventetiden har vært urimelig lang vurdert i forhold til hvor alvorlig sykdommen er, og
- dette har eller kunne ha påført skattyter store lidelser eller betydelig forverring i ventetiden.
Dersom skattyter omfattes av det offentlige helsevesens ventelistegaranti, kan en legge til grunn at ventetiden har vært urimelig lang dersom garantien er overskredet.
Det er hva politikerne har bestemt!




