Jeg har søkt på tilrettelagt undervisning (Vernepleier). Det er et yrke med mange muligheter innenfor ett fagfelt, så jeg ser det ikke som umulig å finne noe
jeg kan drive med 
Ønsker helst å jobbe med mennesker, og da var det vernepleier som var mest "fornuftig", og realistisk.
Akkurat nå sliter jeg veldig med negative tanker om fremtiden, og er usikker på om det i det hele tatt er vits i å begynne på noe så krevende som 4 års studier.
Per i dag tåler jeg lite belastning, og har strålesmerter i beina, samt en gryende korsryggsmerte.
Utfordringene mtp studiene er helt klart det å ikke kunne sitte, men jeg har søkt om å få elstol og pc stativ slik at jeg kan ligge og gjøre skolearbeid (i den grad det lar seg gjøre). I tillegg har jeg søkt om å få ståpult og spesialstol til den.
Jeg har hatt 1 mikrokirurgi i L5/S1 i 2006, og skiveprotese i samme nivå i 2008. Jeg har til tider gode perioder der jeg får gjort litt av hvert, men så uten forvarsel og tilsynelatende uten grunn, får jeg mer smerter, gangproblemer (krykker), og verking i beina i tillegg til strålingen. Dette forplanter seg jo videre i kroppen, men jeg prøver å holde kroppen i gang med trening når jeg greier dette. Den dårlige smerteperioden bygger seg som regel opp over tid, og jeg trenger da et visst antall dager i seng før jeg klarer å gå uten halting, og få mindre smerter. Årsak? Aner ikke, men det står i et av papirene av jeg har bueleddsartrose, men jeg klarer ikke forstå at jeg har samme smerter nå som før begge operasjonene (kunne jeg vært de foruten?). Vel, nok om det. Skal ta ny MR, så da får vi se.
Nå har det gått neste 1,5 år siden proteseoperasjonen, og noen leger mener at det ikke er sjanse for å bli særlig bedre, og jeg har fått hjelp til å prøve å godta situasjonen (ikke lett
Derfor tenker jeg litt på det å utsette seg for alt det det koster å gjennomføre en utdanning. Jeg har prøvd to ganger før, men da uten tilrettelegging, og hver gang har jeg blitt sønderknust over å ikke greie det. Det blir som et nederlag.. Men nå er jeg jo mer klar over problemene jeg har, og prøver å godta det. MEN er det noe vits når jeg ganske sikkert ikke vil greie å jobbe mer enn toppen 30-40%? Og siden jeg aldri kan planlegge når smertene kommer, så vil jeg være avhengig av en ganske fleksibel arbeidsgiver!
Største grunnen til at jeg vil gjennomføre det, er rett og slett for å ha noe å gjøre. jeg har gått hjemme i 3,5 år, og er nå sugen på et eller annet å drive med, så jeg får fokuset vekk fra meg selv.
Hva tror dere? Beklager ble langt dette, mye uforløst frustrasjon
Ønsker helst å jobbe med mennesker, og da var det vernepleier som var mest "fornuftig", og realistisk.
Akkurat nå sliter jeg veldig med negative tanker om fremtiden, og er usikker på om det i det hele tatt er vits i å begynne på noe så krevende som 4 års studier.
Per i dag tåler jeg lite belastning, og har strålesmerter i beina, samt en gryende korsryggsmerte.
Utfordringene mtp studiene er helt klart det å ikke kunne sitte, men jeg har søkt om å få elstol og pc stativ slik at jeg kan ligge og gjøre skolearbeid (i den grad det lar seg gjøre). I tillegg har jeg søkt om å få ståpult og spesialstol til den.
Jeg har hatt 1 mikrokirurgi i L5/S1 i 2006, og skiveprotese i samme nivå i 2008. Jeg har til tider gode perioder der jeg får gjort litt av hvert, men så uten forvarsel og tilsynelatende uten grunn, får jeg mer smerter, gangproblemer (krykker), og verking i beina i tillegg til strålingen. Dette forplanter seg jo videre i kroppen, men jeg prøver å holde kroppen i gang med trening når jeg greier dette. Den dårlige smerteperioden bygger seg som regel opp over tid, og jeg trenger da et visst antall dager i seng før jeg klarer å gå uten halting, og få mindre smerter. Årsak? Aner ikke, men det står i et av papirene av jeg har bueleddsartrose, men jeg klarer ikke forstå at jeg har samme smerter nå som før begge operasjonene (kunne jeg vært de foruten?). Vel, nok om det. Skal ta ny MR, så da får vi se.
Nå har det gått neste 1,5 år siden proteseoperasjonen, og noen leger mener at det ikke er sjanse for å bli særlig bedre, og jeg har fått hjelp til å prøve å godta situasjonen (ikke lett
Derfor tenker jeg litt på det å utsette seg for alt det det koster å gjennomføre en utdanning. Jeg har prøvd to ganger før, men da uten tilrettelegging, og hver gang har jeg blitt sønderknust over å ikke greie det. Det blir som et nederlag.. Men nå er jeg jo mer klar over problemene jeg har, og prøver å godta det. MEN er det noe vits når jeg ganske sikkert ikke vil greie å jobbe mer enn toppen 30-40%? Og siden jeg aldri kan planlegge når smertene kommer, så vil jeg være avhengig av en ganske fleksibel arbeidsgiver!
Største grunnen til at jeg vil gjennomføre det, er rett og slett for å ha noe å gjøre. jeg har gått hjemme i 3,5 år, og er nå sugen på et eller annet å drive med, så jeg får fokuset vekk fra meg selv.
Hva tror dere? Beklager ble langt dette, mye uforløst frustrasjon
