Yuku free message boards

Nope - ingen av disse stemmer for meg

Jeg er og har alltid vært langt fra katastrofetenkning.

Jeg har og har aldri hatt tanker om at engang smerter alltid smerter.

osv. osv. osv.

Til gjengjeld sliter jeg med at andre mennesker har lært at smerter og smerteopplevelse kan være psykisk betinget, slik at når jeg sier at jeg ikke klarer en ting pga. smerter, så mener disse at jeg bare må presse meg litt mer
Denne holdningen har jeg ikke truffet hos leger eller fysioterapeut, men hos familie og venner som burde kjenne meg bedre.


Jeg sliter også med at sykepleiere har lært dette med sammenheng mellom psyken og oppfattelse av plager, og derfor bagatelliserer meg og ikke tar meg alvorlig før en lege "beviser" at det fysisk er noe i veien med meg og iverksetter tiltak rundt meg.
Har skjedd ved hver eneste sykehusinnleggelse jeg har hatt - jeg er faktisk alltid mye sykere enn det sykepleierne vil ha det til (påfallende hvilken endring i omsorg og oppførsel det blir når legen har undersøkt meg og gitt beskjed om behandling)
Jeg tror dette kommer av at sykepleiere er vant til, og har lært, at folk klager og er redd selv om plagene tilsier at redselen er ubegrunnet og klagene - kanskje - overdrevet.

Sykepleiere er ikke vant med personer som meg som kan sjalte ut alle følelser og se høyst realistisk på sykdommen/plagene.

Ref. min seneste innleggelse på sykehuset - det gjaldt riktignok ikke smerter men pusteproblemer. Jeg klarte å puste fordi jeg holdt meg rolig - men fordi jeg tilsynelatende klarte å puste ble ikke problemene rapportert til vaktlegen før jeg nesten var i ferd med å kveles, selv om jeg flere ganger ga beskjed om at dette gikk dårlig. Jeg fikk bare beskjed om å slappe av og ikke være redd Legen sendte meg rett på intensiven. Hadde jeg ikke klart å holde meg rolig, hadde det ikke gått bra.....

Dette siste er vel på siden av temaet her - men et forsøk påå fortelle hvor galt ting kan oppleves når alle skjæres over en kam.....

Hege

Nei jeg er ikke sint - har aldri vært det.


Ja jeg har vært deprimert - men ikke på grunn av helsen min.


Ja jeg har mistet mange venner fordi jeg ikke makter å følge opp vennskap, og fordi folk trekker seg unna pga usikkerhet med å håndtere andres vanskeligheter.


Nei jeg synes ikke livet er urettferdig - har aldri syntes det.

Jeg ønsker ikke at andre skal oppleve det jeg har opplevd. Hvordan kan jeg da synes at det er urettferdig at JEG rammes.

Jeg aksepterer at andres liv er annerledes enn mitt.
Jeg klarer å høre på andre klage over kranglete barn og ferieturer som ikke ble helt som planlagt.


Livet er det som skjer. Livet går alltid videre og hverdagen må takles på et eller annet vis.


Hege