Hei, håper denne artikkelen kan være til hjelp. Jeg har forfattet artikkelen og opphavsretten er min og du må spørre meg, Mosken Bergh, om tillatelse for å
gjengi hele eller deler av artikkelen.
Dette er en artikkel som i korte trekk omtaler retten til fradrag for utgifter til behandling og undersøkelser i utlandet.
1. Særfradrag for store sykdomsutgifter ved behandling i utlandet
1.1 Generelt
Skattyter som i inntektsåret har usedvanlig store utgifter på grunn av varig sykdom eller varig svakhet hos dem selv eller noen de forsørger, skal som hovedregel ha særfradrag. Fradraget er på kr 9.180. Dette fradraget kan bare oppnås dersom du kan dokumentere/sannsynliggjøre merkostnader på minst 9 180 kroner. Det kan ikke gis særfradrag hvis utgiftene har vært lavere. Siden dette er et fradrag i den alminnelige inntekten, dekkes 28 pst. av sykdomsutgiftene gjennom ordningen.
Reglene følger av skatteloven § 6-83 (tidligere § 77 nr 4).
2. Fradrag for utgifter til behandling i utlandet
Det gis bare fradrag for utgifter til behandling i utlandet hvis det ikke foreligger tilsvarende behandling innen rimelig tid ved en innenlandsk offentlig institusjon og det i tillegg anvendes faglig forsvarlige behandlingsmetoder. Dette følger av skatteloven § 6-83 (2).
Det er vanskeligere å få fradrag for utgifter til undersøkelse og behandling ved utlandsk enn innenlandsk institusjon. Reglene er strengere og ligningsmyndighetene er bundet av Fylkeslegens standpunkt som ofte innebærer avslag.
2.1 Kravet om offentlig norsk helsevesen
I utgangspunktet gis det bare særfradrag for utgifter til behandling hos helsepersonell innenfor offentlig norsk helsevesen. Likeledes gis det bare fradrag for pleie eller opphold i offentlig norsk institusjon. Det kan likevel gis fradrag for behandling utenfor norsk helsevesen hvis følgende betingelser foreligger:
- Det foreligger ikke tilsvarende tilbud fra offentlig norsk helse- og sosialvesen og
- det oppsøkte helsetilbud anses som faglig forsvarlig.
Med offentlig norsk helse- og sosialvesen menes institusjoner innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen som er eiet og /eller drevet av norske offentlige myndigheter, tatt med på offentlige helseplaner eller på annen måte drevet for offentlig regning. Med privatpraktiserende helsepersonell innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, menes personell som har avtale om driftstilskudd med fylkeskommuner eller (primær) kommuner i Norge. Helsepersonell som bare får refusjon etter stykkpris fra trygdemyndighetene regnes ikke å være innenfor offentlig norsk helsevesen. Dette gjelder for eksempel lege, fysioterapeut eller psykolog uten avtale om fullt driftstilskudd. Utgifter til behandling hos fysioterapeut som har driftstilskudd, gir rett til særfradrag selv om henvisningen er fra lege uten driftstilskudd. Og omvendt er behandling hos fysioterapeut uten driftstilskudd ikke fradragsberettiget selv om behandlingen er forordnet av lege med driftstilskudd.
Behandling på rekonvalesenthjem og lignende institusjoner som ikke står i den offentlige helseplan, faller utenfor norsk offentlig helsevesen med mindre det er ytet bidrag til oppholdet etter folketrygdloven eller direkte fra kommune eller stat. Det samme gjelder helsepersonell eller institusjoner m.v. i utlandet.
2.2 Kravet til faglig forsvarlig behandling
Sivilombudsmannen har i en sak uttalt at det ikke kan stilles noe absolutt vilkår om at behandlingen må ledes av helsepersonell for å være faglig forsvarlig. Han kunne heller ikke se at det nødvendigvis var riktig at behandling av forsøksmessig eller utprøvende art ikke kunne oppfylle vilkårene. Ombudsmannen mente at det ikke alltid kunne være opp til den enkelte behandlingsinstitusjon å dokumentere at behandlingen er faglig forsvarlig. Han mente helsemyndighetene har et selvstendig ansvar for å etterprøve de metodene som anvendes. Dersom det kan vises til særlig gode behandlingsresultater, må helsemyndighetene ha et særlig ansvar for å underbygge et standpunkt om at behandlingen ikke er faglig forsvarlig.
2.3 Når foreligger tilbud fra offentlig norsk helsevesen
Det foreligger tilbud fra norsk offentlig helsevesen når skattyteren kan bli behandlet av norsk helsevesen selv om metoden for behandling er forskjellig fra det tilbud skattyter har oppsøkt utenfor norsk helsevesen. Offentlig norsk tilbud anses å foreligge selv om skattyter etter en faglig vurdering ikke blir behandlet. Dette kan for eksempel gjelde hvis skattyter anses for gammel eller fordi man ikke anser behandlingen for å hjelpe.
Selv om det offentlige kan gi tilsvarende tilbud på lang sikt, kan skattyter likevel få særfradrag dersom:
- ventetiden har vært urimelig lang vurdert i forhold til hvor alvorlig sykdommen er, og
- dette har eller kunne ha påført skattyter store lidelser eller betydelig forverring i ventetiden.
Dersom skattyter omfattes av det offentlige helsevesens ventelistegaranti, kan en legge til grunn at ventetiden har vært urimelig lang dersom garantien er overskredet.
3. Avgjørelsesmyndighet
I utgangspunktet er det ligningsmyndighetene som tar standpunkt til om betingelsene om tilbud fra norsk offentlig helsevesen foreligger. Ligningskontoret kan imidlertid oversende saken til fylkeslegen. Avslår ligningsmyndighetene særfradrag uten at saken har vært forelagt fylkeslegen, skal ligningskontoret gi skattyter opplysning om klageadgangen og rett til å kreve saken fremlagt for fylkeslegen.
Skattyter kan kreve at fylkeslegen avgjør spørsmålet om:
- behandlingen m.v. har skjedd innenfor/utenfor norsk offentlig helsevesen
- det norske offentlige helsevesen har et tilsvarende tilbud og
- det oppsøkte tilbudet kan anses for faglig forsvarlig
Helsemyndighetenes avgjørelse av disse spørsmålene er bindende for ligningsmyndighetene. Dette gjelder også der helsemyndighetene har uttalt seg om ventetiden er å anse som urimelig lang eller ikke. Riksskattenemnda har uttalt at den ikke har hjemmel til å overprøve Helsetilsynets avgjørelse med hensyn til spørsmålet om det offentlige helsevesen har et tilsvarende tilbud.
Alle andre spørsmål i saken avgjøres av ligningsmyndighetene.
4. Praktiseringen av reglene kritisert
Det kan spørres om de norske reglene er i strid med EØS avtalen. Det kan hevdes at begrensningsregelen innebærer en hindring for utenlandske leverandører av helsetjenester som ønsker å tilby tjenester til norske borgere. Se mer om dette i artikkel av Cand. Jur. Thor Leegaard, referert i Utv. 2002 side 338.
Utgifter til behandling i utlandet vil typisk kunne komme inn under unntaket for urimelig lang ventetid når for eksempel ventelistegaranti er overskredet.
I enkelte tilfeller vil visse typer behandling være til utprøving i Norge, uten at det foreligger et generelt offentlig tilbud for å få utført den aktuelle behandlingen. Et typisk eksempel er denervering/radiofrekvens behandling for rygg- og nakkesmerter som har vært praktisert i utlandet i mange år. Behandlingen har vært til utprøving i Norge og enkelte leger på norske sykehus har de siste årene vært under opplæring i å bruke behandlingen. Det er derfor utvilsomt at behandlingen anses som faglig forsvarlig. Det er imidlertid for tiden ikke noe generelt offentlig tilbud om denne behandlingen i Norge. Når tilbudet kommer, vil antakelig ventetiden være så lang at utgifter til behandling i utlandet (eller på privat klinikk i Norge), vil bli godtatt pga urimelig lang ventetid.
Fylkeslegen har i enkelte saker uttalt at det ikke er avgjørende om metodene som benyttes er identiske i vurderingen av om det norske helsevesen har tilbud om undersøkelse/behandling eller ikke. Hvis det finnes et tilbud i Norge som Fylkeslegen mener er godt nok, gis det ikke rett til fradrag, selv om det norske tilbudet ikke er identisk med tilbudet i utlandet. I følge Fylkeslegen gis det heller ikke rett til særfradrag dersom skattyter oppsøker undersøkelse eller behandling i utlandet, uten at det offentlige helsevesen i Norge finner indikasjon for slik undersøkelse eller behandling, jf. Utv. 2001 side 210.
Sivilombudsmannen har kritisert Statens Helsetilsyn (nå direktoratet), for generelt å legge til grunn for strenge krav til sannsynliggjøring og dokumentasjon ved anvendelsen av skatteloven og forskriftene, jf. Utv. 2003 side 1297. Ombudsmannen omtaler et tilfelle hvor skattyter hadde fått behandling for føflekk-kreft i Tyskland. Behandlingen var utført av fremstående utenlandske eksperter i samråd med skattyters leger i Norge. Skattyter ble nektet fradrag fordi helsetilsynet mente at behandlingen ikke bygget på prinsipper og metoder som er vitenskapelig dokumentert. Ombudsmannen påpekte imidlertid at det ikke var spørsmål om å gi en positiv godkjenning av behandlingstilbudet, men kun å avgjøre om behandlingen var faglig forsvarlig. Hvorvidt fradrag skal innrømmes er et skatterettslig spørsmål og innebærer i seg selv ingen positiv godkjenning av behandlingsopplegget.
Det ble videre uttalt at det alminnelige kravet til sannsynliggjøring i rettslig sammenheng er 50 %, det vil si at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at et faktum skal legges til grunn. Ombudsmannen mente at verken loven eller forskriftene gir tilstrekkelige holdepunkter for å fravike dette prinsippet. Direktoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt og skattyter fikk fradrag.
Dette er en artikkel som i korte trekk omtaler retten til fradrag for utgifter til behandling og undersøkelser i utlandet.
1. Særfradrag for store sykdomsutgifter ved behandling i utlandet
1.1 Generelt
Skattyter som i inntektsåret har usedvanlig store utgifter på grunn av varig sykdom eller varig svakhet hos dem selv eller noen de forsørger, skal som hovedregel ha særfradrag. Fradraget er på kr 9.180. Dette fradraget kan bare oppnås dersom du kan dokumentere/sannsynliggjøre merkostnader på minst 9 180 kroner. Det kan ikke gis særfradrag hvis utgiftene har vært lavere. Siden dette er et fradrag i den alminnelige inntekten, dekkes 28 pst. av sykdomsutgiftene gjennom ordningen.
Reglene følger av skatteloven § 6-83 (tidligere § 77 nr 4).
2. Fradrag for utgifter til behandling i utlandet
Det gis bare fradrag for utgifter til behandling i utlandet hvis det ikke foreligger tilsvarende behandling innen rimelig tid ved en innenlandsk offentlig institusjon og det i tillegg anvendes faglig forsvarlige behandlingsmetoder. Dette følger av skatteloven § 6-83 (2).
Det er vanskeligere å få fradrag for utgifter til undersøkelse og behandling ved utlandsk enn innenlandsk institusjon. Reglene er strengere og ligningsmyndighetene er bundet av Fylkeslegens standpunkt som ofte innebærer avslag.
2.1 Kravet om offentlig norsk helsevesen
I utgangspunktet gis det bare særfradrag for utgifter til behandling hos helsepersonell innenfor offentlig norsk helsevesen. Likeledes gis det bare fradrag for pleie eller opphold i offentlig norsk institusjon. Det kan likevel gis fradrag for behandling utenfor norsk helsevesen hvis følgende betingelser foreligger:
- Det foreligger ikke tilsvarende tilbud fra offentlig norsk helse- og sosialvesen og
- det oppsøkte helsetilbud anses som faglig forsvarlig.
Med offentlig norsk helse- og sosialvesen menes institusjoner innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen som er eiet og /eller drevet av norske offentlige myndigheter, tatt med på offentlige helseplaner eller på annen måte drevet for offentlig regning. Med privatpraktiserende helsepersonell innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, menes personell som har avtale om driftstilskudd med fylkeskommuner eller (primær) kommuner i Norge. Helsepersonell som bare får refusjon etter stykkpris fra trygdemyndighetene regnes ikke å være innenfor offentlig norsk helsevesen. Dette gjelder for eksempel lege, fysioterapeut eller psykolog uten avtale om fullt driftstilskudd. Utgifter til behandling hos fysioterapeut som har driftstilskudd, gir rett til særfradrag selv om henvisningen er fra lege uten driftstilskudd. Og omvendt er behandling hos fysioterapeut uten driftstilskudd ikke fradragsberettiget selv om behandlingen er forordnet av lege med driftstilskudd.
Behandling på rekonvalesenthjem og lignende institusjoner som ikke står i den offentlige helseplan, faller utenfor norsk offentlig helsevesen med mindre det er ytet bidrag til oppholdet etter folketrygdloven eller direkte fra kommune eller stat. Det samme gjelder helsepersonell eller institusjoner m.v. i utlandet.
2.2 Kravet til faglig forsvarlig behandling
Sivilombudsmannen har i en sak uttalt at det ikke kan stilles noe absolutt vilkår om at behandlingen må ledes av helsepersonell for å være faglig forsvarlig. Han kunne heller ikke se at det nødvendigvis var riktig at behandling av forsøksmessig eller utprøvende art ikke kunne oppfylle vilkårene. Ombudsmannen mente at det ikke alltid kunne være opp til den enkelte behandlingsinstitusjon å dokumentere at behandlingen er faglig forsvarlig. Han mente helsemyndighetene har et selvstendig ansvar for å etterprøve de metodene som anvendes. Dersom det kan vises til særlig gode behandlingsresultater, må helsemyndighetene ha et særlig ansvar for å underbygge et standpunkt om at behandlingen ikke er faglig forsvarlig.
2.3 Når foreligger tilbud fra offentlig norsk helsevesen
Det foreligger tilbud fra norsk offentlig helsevesen når skattyteren kan bli behandlet av norsk helsevesen selv om metoden for behandling er forskjellig fra det tilbud skattyter har oppsøkt utenfor norsk helsevesen. Offentlig norsk tilbud anses å foreligge selv om skattyter etter en faglig vurdering ikke blir behandlet. Dette kan for eksempel gjelde hvis skattyter anses for gammel eller fordi man ikke anser behandlingen for å hjelpe.
Selv om det offentlige kan gi tilsvarende tilbud på lang sikt, kan skattyter likevel få særfradrag dersom:
- ventetiden har vært urimelig lang vurdert i forhold til hvor alvorlig sykdommen er, og
- dette har eller kunne ha påført skattyter store lidelser eller betydelig forverring i ventetiden.
Dersom skattyter omfattes av det offentlige helsevesens ventelistegaranti, kan en legge til grunn at ventetiden har vært urimelig lang dersom garantien er overskredet.
3. Avgjørelsesmyndighet
I utgangspunktet er det ligningsmyndighetene som tar standpunkt til om betingelsene om tilbud fra norsk offentlig helsevesen foreligger. Ligningskontoret kan imidlertid oversende saken til fylkeslegen. Avslår ligningsmyndighetene særfradrag uten at saken har vært forelagt fylkeslegen, skal ligningskontoret gi skattyter opplysning om klageadgangen og rett til å kreve saken fremlagt for fylkeslegen.
Skattyter kan kreve at fylkeslegen avgjør spørsmålet om:
- behandlingen m.v. har skjedd innenfor/utenfor norsk offentlig helsevesen
- det norske offentlige helsevesen har et tilsvarende tilbud og
- det oppsøkte tilbudet kan anses for faglig forsvarlig
Helsemyndighetenes avgjørelse av disse spørsmålene er bindende for ligningsmyndighetene. Dette gjelder også der helsemyndighetene har uttalt seg om ventetiden er å anse som urimelig lang eller ikke. Riksskattenemnda har uttalt at den ikke har hjemmel til å overprøve Helsetilsynets avgjørelse med hensyn til spørsmålet om det offentlige helsevesen har et tilsvarende tilbud.
Alle andre spørsmål i saken avgjøres av ligningsmyndighetene.
4. Praktiseringen av reglene kritisert
Det kan spørres om de norske reglene er i strid med EØS avtalen. Det kan hevdes at begrensningsregelen innebærer en hindring for utenlandske leverandører av helsetjenester som ønsker å tilby tjenester til norske borgere. Se mer om dette i artikkel av Cand. Jur. Thor Leegaard, referert i Utv. 2002 side 338.
Utgifter til behandling i utlandet vil typisk kunne komme inn under unntaket for urimelig lang ventetid når for eksempel ventelistegaranti er overskredet.
I enkelte tilfeller vil visse typer behandling være til utprøving i Norge, uten at det foreligger et generelt offentlig tilbud for å få utført den aktuelle behandlingen. Et typisk eksempel er denervering/radiofrekvens behandling for rygg- og nakkesmerter som har vært praktisert i utlandet i mange år. Behandlingen har vært til utprøving i Norge og enkelte leger på norske sykehus har de siste årene vært under opplæring i å bruke behandlingen. Det er derfor utvilsomt at behandlingen anses som faglig forsvarlig. Det er imidlertid for tiden ikke noe generelt offentlig tilbud om denne behandlingen i Norge. Når tilbudet kommer, vil antakelig ventetiden være så lang at utgifter til behandling i utlandet (eller på privat klinikk i Norge), vil bli godtatt pga urimelig lang ventetid.
Fylkeslegen har i enkelte saker uttalt at det ikke er avgjørende om metodene som benyttes er identiske i vurderingen av om det norske helsevesen har tilbud om undersøkelse/behandling eller ikke. Hvis det finnes et tilbud i Norge som Fylkeslegen mener er godt nok, gis det ikke rett til fradrag, selv om det norske tilbudet ikke er identisk med tilbudet i utlandet. I følge Fylkeslegen gis det heller ikke rett til særfradrag dersom skattyter oppsøker undersøkelse eller behandling i utlandet, uten at det offentlige helsevesen i Norge finner indikasjon for slik undersøkelse eller behandling, jf. Utv. 2001 side 210.
Sivilombudsmannen har kritisert Statens Helsetilsyn (nå direktoratet), for generelt å legge til grunn for strenge krav til sannsynliggjøring og dokumentasjon ved anvendelsen av skatteloven og forskriftene, jf. Utv. 2003 side 1297. Ombudsmannen omtaler et tilfelle hvor skattyter hadde fått behandling for føflekk-kreft i Tyskland. Behandlingen var utført av fremstående utenlandske eksperter i samråd med skattyters leger i Norge. Skattyter ble nektet fradrag fordi helsetilsynet mente at behandlingen ikke bygget på prinsipper og metoder som er vitenskapelig dokumentert. Ombudsmannen påpekte imidlertid at det ikke var spørsmål om å gi en positiv godkjenning av behandlingstilbudet, men kun å avgjøre om behandlingen var faglig forsvarlig. Hvorvidt fradrag skal innrømmes er et skatterettslig spørsmål og innebærer i seg selv ingen positiv godkjenning av behandlingsopplegget.
Det ble videre uttalt at det alminnelige kravet til sannsynliggjøring i rettslig sammenheng er 50 %, det vil si at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at et faktum skal legges til grunn. Ombudsmannen mente at verken loven eller forskriftene gir tilstrekkelige holdepunkter for å fravike dette prinsippet. Direktoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt og skattyter fikk fradrag.
Skal kikke
nærmere på dette og se om det er noe jeg kan
bruke.
