Yuku free message boards

Jeg skal til lege på Ullevål for å vurdere avstiving av bekkenet. Vet at dette er ganske drastisk, så jeg er skeptisk. På en annen side har jeg jo vært veldig dårlig lenge nå. Dersom noen har erfaring med dette vil jeg gjerne høre om det.

Det er snakk om avstiving bak for meg. Jeg fikk informasjon om denne operasjonen andre gang jeg var hos Nils Gunnal Juel på Fys Med på Ullevål. Han sa at dette ikke var noe de gjorde ofte, men siden jeg var såpass dårlig, kunne de forsøke det hvis jeg ville. Det var imidlertid usikre resultater: En stor del ble kun litt bedre eller uforandret.
Jeg takket nei på den tiden. Flere fysioterapeuter frarådet det og jeg var på bedringens vei. Jeg ble stadig bedre en god stund, men for 1 år siden begynte jeg å bli værre igjen. Derfor har jeg nå bedt om henvisning og fått time hos ortopeden som gjør dette på Ullevål. Han heter Olav Røise hvis jeg husker riktig. Er veldig spent på hva han sier, men er fremdeles skeptisk til operasjonen. Tenker vel på dette som en slags siste utvei når jeg har prøvd alt annet.

Jeg har nå vært hos Olav Røise. Han var hyggelig og virket meget dyktig og seriøs. Jeg har fått inntrykk av at han er den som kan mest om bekken operasjoner i Norge. Han har bred erfaring med traume operasjoner (operasjoner av store skader på bekkenet, for eksempel etter trafikkulykker osv)

Han sa at man vet svært lite om IS leddene, og at det finnes lite forskning av god kvalitet.
Den eneste forskningen av god kvalitet han kjente til var doktoravhandlingen til Bengt Sturesson, kirurgen som opererte hun svenske jenta.

Han har avstivet IS leddene på flere 100 personer, mange med kronisk bekkenleddsyndrom, men problemet er at disse ikke har blitt fulgt opp på en systematisk måte etter operasjonen. Derfor vet man lite om hvordan det har gått med disse, men hans personlige inntrykk var at det var mange som ikke ble bedre. Derfor var han skeptisk til en slik operasjon.

På en annen side trodde han heller ikke at man kunne bli noe særlig verre av operasjonen. I alle fall ikke når man i utgangspunktet var så dårlig at man var avhengig av å bruke krykker, ligge mye osv. Den viktigste risikofaktoren var at det kunne bli trykk på en nerve som leder ned i foten. Dette kunne føre til at man mistet følelse og bevegelighet i deler av benet og får såkalt dropfot. Dette blir som regel bedre på sikt, da nerven bedrer funksjonen etter hvert. Dette tar imidlertid noen år. Han anslo risikoen for at dette skulle skje til ca 1 %.

Han er nå i gang med et forskningsprosjekt, der bla Brit Stuge deltar. Han har gjort en pilot studie til dette prosjektet der han avstivet IS leddene til 5 kvinner med kronisk bekkenleddsyndrom. En av disse ble ikke bedre, 3 ble litt bedre og 1 ble mye bedre. For at leddene skal bli ordentlig avstivet, må det dannes en benet bro over leddet. Etter operasjonen undersøkte han om dette hadde skjedd hos de 5 kvinnene. På hun som ikke hadde blitt bedre hadde det ikke blitt dannet en slik bro, men det hadde skjedd hos de 4 andre. Hos hun som ikke var blitt bedre hadde altså ikke leddene blitt ordentlig avstivet.

Forskningsprosjektet går ut påå avstive IS leddene til kvinner med kronisk bekkeleddsyndrom. I forkant av operasjonen skal disse kvinnene igjennom en rekke tester. En av disse går ut påå måle eksakt bevegelighet i IS leddet ved å sette inn noen små metallkuler på begge sider av leddet. En annen test er at det sprøytes kortison og lokalbedøvelse inn i IS leddet (under gjennomlysning), for å se om dette påvirker smertene. I tillegg skal Brit Stuge gjennomføre en rekke tester. I utgangspunktet hadde Røise ikke tenkt å bruke Hofman rammen som Sturesson bruker, fordi han mente at denne rammen ikke egentlig reduserte bevegeligheten i IS leddene i noen særlig grad. Han var imidlertid ikke helt uvillig til å sette på en slik ramme dersom man ønsket det.

I etterkant av operasjonen skulle så bevegeligheten i leddene undersøkes på nytt ved hjelp av metoden med metallkulene. Deretter skulle man undersøke statistisk om det var noen sammenheng mellom redusert bevegelighet og reduksjon i smerte/økt funksjonsnivå.

Dersom man er med på prosjektet er det mulig å trekke seg fra en hver undersøkelse, inkludert selve operasjonen, når som helst. Det vil ta flere år før resultatene foreligger, da Røise ikke regnet med å få med mange kandidater i løpet av et år. Han anslo at han kom til å operere ca 5 i året.

Røise understreket sterkt at ingen ble helt bra av en slik operasjon og at det helt sikkert lå flere ting enn ustabile IS ledd bak smerteproblematikken til kvinner med kronisk bekkenleddsyndrom.