Hvor har du selvfølelsen din?

RSS
Email

0 Kudo

Author	Comment
Sunshine56	Hvor har du selvfølelsen din?		Lead	[-]
Posts: 41276 05/12/07 16:09 Mosken ezOP Board Owner Norway	Tags : forum, støttegruppe, selvhjelpsgruppe, kroniske smerter Kronisk syke er kjent for å få redusert selvfølelse over tid. Hva med deg, hvor har du selvfølelsen din? Ligger den i lønnet arbeid, frivillig arbeid, venner, familie? Har kilden til styrking av selvfølelsen din flyttet seg etter at du ble syk eller er alt ved det samme? Jeg tror jeg hadde det meste av meg knyttet til jobb. Det ble en voldsom omstilling som tok lang tid. Alder spiller kanskje inn også. Dessuten er det jo mange tilfeldigheter inne i bildet...størrelse på familie, karakter av familie...hva man rakk å gjøre før man ble syk ikke minst. Hva med deg?
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Kinga27		#1	[url]	[-]
Posts: 1340 05/12/07 16:57 Baaaabooou Norway	Selvfølelsen ja? Den er ikke så stor ENNÅ. Den krympet gradvis fra jeg ble sykemeldt og gjennom hele den lange prosessen med attførin, utredninger, rehab, utredninger og til sist godkjenning av TU. Etter det trodde jeg den skulle stige men jeg hadde ikke regnet med sorgprossessen ved å ikke være arbeidsdyktig. Nå 1. år etter innvilgelse av TU for tre år begynner jeg omsider å tro på meg selv. Nå takler jeg bedre skråblikkene fra de som er skeptiske til en usynlig sykdom som FM er. ( de ser meg jo bare når jeg er i form til å komme meg ut) Jeg har fått tro på at jeg kan klare en god del mere nå enn da jeg var en kasteball i NAVsystemet hvis jeg bare selv får styre tid og mengde. Barna mine er min kilde til å styrke min selvfølelse. De har skjønt hvordan jeg har det og de dømmer meg ikke for alt jeg ikke klarer men gleder seg over alt jeg kan. De bor hos sin far og har gjordt det siden vi valgte å skille lag. Grunnen til det var at jeg turte ikke å ha de daglig alene med et temperament som var grusomt fordi jeg hadde sånne uforklarlige smerter og ALLTID var sliten. I dag har vi et mye bedre forhold og vi klarer å glede oss mere over kvalitet enn kvantitet. Å ikke klare den daglige omsorgen for barna kan være knalltøff men man må av og til sette barnas ve og vel framfor hva man har mest lyst til. Jeg har desverre ennå en stygg vane med å spille friskere og mere opplagt enn det jeg er både ovenfor famile og helsevesen men jobber hardt med å være litt mere ærlig der også. Dette ble veldig utleverende men jeg håper det kanskje kan være til hjelp for andre som sliter det samme.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
kanutta		#2	[url]	[-]
Posts: 4691 05/12/07 19:11	Jeg har en brukbar basis-selvfølelse tror jeg. (Fagfolk skiller mellom basis-selvfølelse som dannes i tidlige år, og den senere som man erverver seg gjennom prestasjoner og tilbakemeldinger fra andre mennesker for å si det kort. Har man en brukbar basis-selvfølelse så klarer man seg bedre gjennom kriser; og føler seg som et "dugelig; bra nok menneske" selv om man kanskje ikke har oppnådd de store prestasjonene i livet, sier psykologene. Så jeg tror jeg flyter på det jeg fikk i oppveksten min; jeg har ikke selvfølelsen min konkret knyttet til så mye hverken det ene eller andre. Arbeidslivet har den aldri vært knyttet så mye til; men familien min er viktig for den. Men det er det jo så å si for alle... Smertene har gitt meg mye sorg og følelse av tap; men jeg vet ikke om det har gjort så mye med selvfølelsen egentlig?...sikkert litt vil jeg tro. Flott å lese innlegget ditt Kinga! Last Edited By: kanutta 05/12/07 19:16. Edited 1 time.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Englamark		#3	[url]	[-]
Posts: 846 05/12/07 19:57	Min selvfølelse ligger nesten ene og alene i familien. Det er veldig rart når jeg klarer å se meg selv utenfra på en måte, og oppdager at jo mer jeg får være sammen med mine elsklinger (kjæresten først og fremst, så niesen min, søsteren min og så til sist svogeren min) jo bedre har jeg det fysisk og psykisk. Jeg takler ikke ensomhet og tomheten den bringer med seg, så de siste 9 årene som enslig/singel/fri har gjort stor skade. Nå har jeg endelig møtt min ridder i skinnende rustning, og han ELSKER meg ubetinget, og jeg elsker ham ubetinget tilbake. Å se ham nyte et godt måltid, få sitte i armkroken hans, se at han blir glad fordi jeg har kjøpt epler, som han liker så godt, vite at han kan hvile på sofaen mens jeg f eks gjør ferdig middagen, det gjør så utroooolig godt! Jeg gleder meg til fremtiden med ham. Å se ham komme gående til meg får hjertet til å hoppe av glede. Så det er der 90% av min selvfølelse ligger; der jeg møter kjærligheten og får den reflektert tilbake. Annemor
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Sunshine56		#4	[url]	[-]
Posts: 41276 05/12/07 20:13 Mosken ezOP Board Owner Norway	Hmmm....så flott å lese innleggene deres! Sterkt budskap fra deg, Kinga! jeg hadde ikke regnet med sorgprossessen ved å ikke være arbeidsdyktig. Hvem hadde egentlig regnet med å bli arbeidsudyktig i ung alder... Tror det tok 4 år minst før jeg begynte å puste igjen. Jeg trodde jeg kunne klare å jobbe uansett hvor dårlig jeg var. Det var jo naivt da. Men jeg hadde slitt så hardt for den utdannelsen at det var uhyre bittert ikke å praktisere etter bare 10 år i arbeidslivet... Kanutta, takk for din faglige vinkling. Jeg vet ikke hva slags basis følelse jeg har. Men jeg vet den har fått noen skraper opp igjennom 22 år med sykdom. Måtte la unge jenter stelle baby'n min istedet for meg selv osv. Anne, sterkt budskap fra deg også. Vi lever jo ikke i et sosialt vakum. Merker at jeg savner noen av mine, men glad for de jeg har selvsagt.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
eli58		#5	[url]	[-]
Administrator Posts: 5070 05/12/07 20:22	Når Kanutta snakker om basis-.selvfølelse så tror jeg att det passer på meg også, Jeg har de veldigt bra selv uten jobb og kariere. Har alltid i jobbsamenheng fått tilbakemelding att jeg har gjort en god jobb og alltid stortrives i jobben jeg hadde,men jeg har hatt smerter i så mangen år att jeg visste for mange år siden att jeg mest sansynlig måtte gi meg lenge før pensjonsalderen,så jeg har vell gradvis forberett meg på att den dagen kom. Tror dette hadde vert vanskeligere å akseptere om jeg hadde måttet slutte når jeg var 30år og ikke snart 50 år,tror og samfunnet lettere aksepterer att en blir ufør litt sent i livet enn som veldigt ung. Men jeg er så lei av alle som spør om ikke jeg kjeder meg med bare å gå hjemme,jeg er jo hjemme for de jeg er syk det blir jo litt annerledes enn når en er hjemme og er frisk,da hadde jeg nok kjedet meg jeg og. Men hadde jeg ikke hatt pc og innternett,telefon og bil hadde nok dagen blitt lang og kjedelig for meg også Så alt i alt så har jeg god selvfølelse og føler meg ikke noe mindre vært enn de som jobber. Last Edited By: eli58 12/29/07 13:01. Edited 1 time.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
kelroe		#6	[url]	[-]
Posts: 77 05/12/07 20:42	Hei, jeg var et arbeidsjern ut av like, jobbet rundt 300 t pr. mnd, så det var knalltøft å bli tvunget uføretrygdet som 34 åring. Jeg fikk en periode sosialangst, men klarte å jobbe meg gjennom den. Det var som Kinga sa en veldig følelse av sorg når jeg måtte slutte i et yrke jeg elsket. Nå ligger vel min selvfølelse mest i familie og venner og ikke minst alt det jeg klarer med hundene mine. Det å få komme ut med de, trente jo faktisk lydighet en lang stund fra rullestolen, og er ennå å finne i utstillingsringen selv på gode dager, så der ligger klart min selvfølelse. Men ikke minst det å ha en fantastisk flott mann som gikk inn i dette forholdet selvom jeg var bånn ærlig fra første øyeblikk i hvordan min situasjon ville se ut i framtida. Allerede for 10 år siden visste jeg jo ganske godt hvor det ville bære hen. Nå elsker jeg å være sammen med ham, og ikke minst med alle de vennene jeg har, så bare jeg vet at familie og venner har det bra så erjeg et lykkelig menneske. klem Elvy
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Petronella53		#7	[url]	[-]
Posts: 2251 05/12/07 21:19 Tutti-Frutti	Last Edited By: Petronella53 03/24/08 11:13. Edited 2 times.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
kanutta		#8	[url]	[-]
Posts: 4691 05/12/07 22:20	Det har lett for å bli til at vi lager et sammensurium av begrep; selvfølelse,sorg,tap, sinne. Folk som har brukbart med selvfølelse syns dette er selvsagte rettigheter: I boken «Självkänsla» står det ni menneskelige rettigheter. Gå gjennom dem og og spør deg selv hvilke rettigheter du gir andre og hvilke du gir deg selv? Er det noen forskjell? Retten til å få være i fred og tilbringe tid for deg selv å være uavhengig, å tenke og føle med utgangspunkt i seg selv å lykkes og føle glede over egen fremgang å bli hørt og tatt på alvor å si nei uten å føle skyld å be om noe man ønsker seg å gjøre feil og ta ansvar for dem å forandres å innlede en diskusjon med en person om et problem som berører oss begge Fra Haugesunds Avis lørdag 24. august 1997. Sakset fra google. Sikkert veldig forenklet; men allikevel. Jeg googlet selvfølelse; for vi har så lett for å komme innpå tap herinne; uansett hva som diskuteres. Google har svar på det meste.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Allis61		#9	[url]	[-]
Administrator Posts: 6228 05/12/07 22:29 Alice Norway	Det har gått så mange år siden jeg ble syk og uføretrygdet, at den jeg var før og den jeg er blitt er smeltet sammen til ett - den jeg er i dag. De ti første årene etter jeg ble syk er ganske vage for meg. Et sammensurium av alvorlig sykdom, mange operasjoner, et sykt barn og en mann som var uendelig opptatt av skolegang, bøker og lesing. I tillegg skulle jeg prøve å opprettholde en tilnærmet "normal" hverdag for to små barn. Jeg hadde ikke tid eller krefter til å tenke på tap av jobb, sørge over det som var eller noe annet. Hadde mer enn nok med å leve gjennom alt. Nå er jeg blant de heldige som har sluppet kamp med NAV, og til stadighet måtte brette ut mitt "ynkelige" liv (litt sånn det må fremstilles) og leve med usikkerhet om hvor pengene skulle komme fra. Søknad om rehabilitering og senere uføre, var en rent klinisk affære hvor legen stod for det meste, og jeg svarte på noen skjema. At det kunne avslåes var ikke i mine tanker, jeg var jo syk. Jeg fikk hva jeg søkte om, så jeg ser jeg har vært priviligert der. Tror jeg er kommet både svekket og styrket ut av det. Jeg kan ikke lenger skilte med en stor vennekrets, et flott ytre og spennende aktiviteter, men underveis har jeg blitt så mye bedre kjent med meg selv. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for. Har vært nødt å finne en verdi i det indre, når det kroppen sviktet. Jeg føler meg ikke mindre verdt fordi om jeg må presentere meg som uføretrygdet, men det er ikke noe tema jeg liker å snakke om - fordi jeg da må møte andres usikkerhet på hvordan de skal reagere. Unødvendig fokus på meg som person, har jeg aldri likt - hverken som frisk eller syk. Der er selvfølelsen som den alltid har vært. Usikkerheten min består i at mitt ytre ikke lenger samsvarer med den jeg fremdeles er inni meg. Vanskene med å møte dem du ikke har sett på 20 år. Hva må de vel ikke tenke? De hadde gått rett forbi meg på gaten hvis de ikke visste hvem jeg var. Klart det har vært mange tunge stunder - stunder hvor jeg blir ekstra oppmerksom på hva sykdommen legger av begrensninger på meg. Sorg over annerledeslivet barna mine må ha levd, og sorg over alle drømmer og planer som nå er umuliggjort. Men det er ikke noe daglig fokus for meg. Jeg har funnet min plass og er trygg på den. Internett har igjen gjort meg til en del av verden, selv fra mitt lille rede på sofaen, og jeg er trygg med en stor, fin familie i ryggen. Så summa sumarum kan jeg vel si at selvfølelsen min bygger mest på det som bor i meg, og ikke "huset" det bor i.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Petronella53		#10	[url]	[-]
Posts: 2251 05/12/07 23:24 Tutti-Frutti	Last Edited By: Petronella53 03/24/08 11:14. Edited 2 times.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
mokris		#11	[url]	[-]
Posts: 4089 05/12/07 23:27 Globalia	Selvfølelsen min er vel egentlig på topp nå. Har en litt sånn innstilling at det det så går det. Går det ikke så er det også greit. I begynnelsen av sykdommen ble jeg ganske knekt av all byrokrati og leger osv. Helt til en dag da jeg startet å kjempe for megselv. Klarer bedre å si det på Karibisk engelsk.: I don't take shit from nobody! Vet hva jeg klarer og ikke klarer og sier klart ifra. Jo, jeg må vel si at selvfølelsen er styrket. Internett har vært en åpen informasjonskilde som jeg har brukt flittig. Kinga, mine to minste( 8 og 10) bodde 2 år sammen med papaen sin på den andre siden av jordkloden. Ikke lett, men noen ganger nødvendig.Nå bor de hos meg og da er det ikke enkelt for han. Det vikigste er at begge foreldre tenker på barnas beste uavhengig hos hvem de bor hos. Monica
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
mai05		#12	[url]	[-]
Posts: 559 05/13/07 07:17	Synes dere har skrevet så mye flott her. Tankevekkende, sårt.... men samtidig med så mye livserfaring og overlevelsesevne. Som flere av dere skriver gikk jeg også gjennom en helt reell sorgprosess da jeg måtte slutte å jobbe. Jeg hadde vært hjemme med ungene da de var små og jobbet med litt forskjellig, men jeg var så glad i den jobben jeg hadde de siste ti årene. Alle menneskene og arbeidsoppgavene var noe jeg trivdes med, ungene var store og til tross for tildels store ryggplager reiste vi mye også. Så forverret det seg så mye at uansett tilrettelegging og utprøving var det ikke mulig å fortsette å jobbe. Når jeg tenker på det i dag burde jeg jo skjønt det før, men det satt langt inne ja... Fikk selvfølelsen en knekk da? Ja det tror jeg. Det var så mye allerede da jeg ikke mestret, hele tiden var det å finne løsninger og måter å greie seg på, ang sitting og bøying, uendelig rekke av ting jeg ikke kunne være med på, tilrettelegging og planlegging. Dette ligger en del år tilbake i tid, men kommer veldig tilbake kjenner jeg. De siste to årene har vært ille, så har ikke tenkt så mye på dette. Innimellom når jeg har vekslet mellom sinne og sorg over at ting er som de er, har jeg prøvd å lete fram det som er bra og etterhvert samlet det og fått en bedre selvfølelse nå enn på lenge. Når smertene herjer som verst er det ikke like lett å se det, men den er der. Jeg er nærværende for familie og venner. Føler meg til tider sterk av å ha kommet meg gjennom dette. JEG lever et annerledes liv bare...
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
noomi1		#13	[url]	[-]
Posts: 2297 05/13/07 08:23 Sailor Eva	Mye tenkverd skrevet om selvfølelse her. Jeg sitter å fundererar over vad som er viktigt for selvfølelsen. Den kan jo være bra eller dårlig oberoende om man har kroniske smerter eller ikke. Identitet Goda relasjoner Personlig Integritet Acceptans av seg selv Ansvarstagande Selvfølelsen består av selvførtroende och selvinsikt. Selvførtroendet handlar om att tro på sig selv och det man kan, om ens førmågor och kompetenser. Selvinsikten handlar om att ha en insikt i vem man er som person. Selvfølelsen er en slags grund for livet, basen vi står på når vi møter andra mennesker och når vi gjør val i livet. En god selvfølelse øker muligheterna att styra sitt liv. Utifra dette blir ditt spørsmål litt rart, Mosken. "Hvor har du selvfølelsen din?" Men visst har den fått sina rejæla hakk i kanterna under de sista åren p.g a. min sykdom. Min identitet har forendrets fra dyktig jorden runt seglare til ja vad? Gubben siger at han ikke kan segla uten meg for jeg er den beste navigatøren. De er vel så bra som nåe annet Yrkesstoltheten har fått seg en knekk, den delen jobber jeg fortsatt med. Goda relasjoner, der har jeg hatt tur jeg har ikke mistet noen venner p.g.a sykdommen isteden har jeg fått nye. Personlig integritet, at være tvungen at mer eller mindre vende ut og in på seg i denna NAVbyråkratin tær på selvfølelsen. At ikke føla at man hat rett å sette ner foten og sige nokk er nokk. Acceptans av seg selv, den er mye bedre enn førr. Ansvarstagandet, har hatt mye problem med dette at ikke være sjef over mitt eget liv, særdeles når de gelder NAV og deres langsamme saksbehandling. Nå etter denne avklaringskursen har jeg begynt å pressa på dem. Lite tankar fra meg på søndagsmorgenen Eva PS les linken i tråden kronisk smerte og krav til mestring. DS Last Edited By: noomi1 05/13/07 15:35. Edited 1 time.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Hilde		#14	[url]	[-]
Posts: 184 05/13/07 10:08	Mange fine ord her. Min selvfølelse ligger i å mestre de målene jeg setter meg. Hele livet har jeg satt mål, noen ganger små og lett oppnåelige, andre ganger ganske så utfordrende. Ikke alltid jeg når dem heller...., men da gjelder det å justere dem eller finne nye mål. På den måten gir jeg meg selv en mestringsfølelse som jeg tror henger nært sammen med selvfølelse. Det kan være i arbeidslivet (jeg jobber f t 50%, men jeg har vært litt "inn og ut" i mange år), men også privat. Å sette seg noen mål er å lage seg et "selvbilde" og selvbildet er igjen avgjørende for selvtilliten. Tro på at jeg kan nå målet gir meg motivasjon, og motivasjon hjelper meg å nå målet og derved øker mestringsfølelsen og selvfølelsen. Når jeg setter meg mål og klarer dem får jeg en ny energi til å sette nye mål. Ved å fokusere på det positive, på det jeg kan og klarer, så klarer jeg å motvirke de negative tankene som kan ødelegge selvfølelsen og mestringsfølelsen. Mål for meg har f eks vært å studere (privatist; ligget hjemme på sofaen og lest og tatt eksamen på nettet over noen semestre). Å være en "god" mor for ungene mine har også vært et mål, da med å fokusere på hva jeg KAN gjøre sammen med dem, i stedet for å ble lei meg for de tingene jeg IKKE kan ta dem med på. Det samme gjelder de tingene jeg kan gjøre sammen med mannen min; utvikle de tingene jeg KAN gjøre, - og ikke bruke energi på det jeg IKKE kan gjøre.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
nullfire		#15	[url]	[-]
Posts: 180 05/13/07 13:29	Mange fine svar her. Flott at du stilte spørsmålet. Da måtte jeg tenke på det. Selvfølelsen har fått seg noen reale trøkker opp gjennom. Når du blir syk, mister du så mye. Jobb, aktiviteter, noen "venner", mye sosialt. Den største knekken jeg fikk, var da mannen min ikke taklet det, og gikk. Men fordelen med å være helt på bunnen, er at da kan det gå bare èn vei; oppover. Jeg har nå kommet dit at jeg har innsett at livet ble ikke slik jeg hadde drømt om og planlagt. Men jeg kan ha et bra liv allikevel. Det blir bare annerledes. Jeg har en fin familie og barn og barnebarn. De har ingen problemer med min begrensede aktivitet. Og de er flinke til å ringe og besøke meg. Og nå har jeg dyktige saksbehandler i nav og en bra lege. Nav anbefalte meg å søke TU. Det har ligget langt inne for meg, men nå tror jeg de har rett. Jeg orker ikke være pasient 24 timer i døgnet, så jeg bruker litt tid på å se frisk ut. Samtidig er jeg litt redd for ikke å bli trodd. Da er det deilig å bli møtt med respekt. Jeg prøver å ha respekt for meg selv. Hvis ikke jeg har det, hvordan skal jeg forvente at andre skal ha det? Dette ble et rotete innlegg, men det gjenspeiler litt hvordan jeg er. Ha en fin søndag! *Hanne*
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Sunshine56		#16	[url]	[-]
Posts: 41276 05/15/07 10:55 Mosken ezOP Board Owner Norway	Som Hanne sier er det så mange gode innlegg her. Velformulerte er dere også. Mange ressurssterke som blir syke! Det er imidlertid en ting som slår meg. Er det først og fremst de mest "vellykkede syke" som har svart? De fleste her har jo fortalt hvor mye god selvfølelse de fortsatt har og hvor flinke de har vært? Litt provoserende spørsmål det der antakelig. Det er lov å svare for de som føler annerledes og for de som føler seg mindre skriveføre også. Personlig føler jeg egentlig at det svinger mht min egen selvfølelse. Mosken
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Hilde		#17	[url]	[-]
Posts: 184 05/15/07 18:42	Ja, kanskje er det oss "vellykka syke" som har svart... Men vi har nok vært "nede" mange av oss også. Det er ganske "hardt" og krevende å være "vellykka syk" også...
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Petronella53		#18	[url]	[-]
Posts: 2251 05/15/07 19:10 Tutti-Frutti	Last Edited By: Petronella53 03/24/08 11:15. Edited 1 time.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
noomi1		#19	[url]	[-]
Posts: 2297 05/15/07 19:31 Sailor Eva	Selvfølelsen er vel nåe som forendrer seg gjenom livet. Når man har det jobbigt, f.eks. går igjenom en sorgeprosess,som vi alla her gjør mer fra tid til tid., er de vanskligt å synas att man har nåen selvfølelse overhode taget. De er da man verkligen har nytta av sin "basis-selvfølelse" som Kanutta uttrykkte det. Petronella visst er det selvfølelsen som får seg en knekk. Som jeg ser det er selvfølelsen en del av meg. Jeg som du ser ikke meg selv som syk uten sterkt redusert. Det er i alla fall så jeg vill se det, men ser man sanningen i hvitøye så er jeg syk. Jeg har en eller flere skader på/i kroppen som gjør att jeg ikke kan leva ett så kallat normalt liv. Mina skador innverkar på mitt liv med bl.a. smerter og fysika funksjonsstørningar. Da er jeg vel syk,eller.......? Hvordan man ser på dette påverkar jo selvfølelsen ettersom de er en del av identiten. På denne punkten er ikke min selvfølelse så stark. Forresten trur jeg en tråd som denne hjelper til å sterka selvfølelsen. Trur jeg legger til en punkt til min tidigare lista Formåga til å kommunisera Eva Last Edited By: noomi1 05/15/07 19:36. Edited 1 time.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
mai05		#20	[url]	[-]
Posts: 559 05/15/07 20:18	hm.. klart det svinger,Mosken... hadde nok skrevet noe helt annet i natt Men mange av oss som har hatt kroniske smerter / sykdom i årevis har nok drevet mye tankevirksomhet nettopp med hensyn til selvfølelse. Det krever mye å opprettholde eller få tilbake en følelse av å være verdt noe, finne styrken som skal til for å orke alle nederlagene. Tror nok det er lettere å skrive her for de som har jobbet seg gjennom dette over tid og som føler at det er greit å fortelle litt om det. Alle her vil nok imidlertid lett kjenne seg igjen i innlegg som forteller det motsatte, vi har vel alle kjent på håpløsheten og mangelen på selvfølelse... og den kommer med ujevne mellomrom. Ang om en definerer seg som syk eller ikke avhenger nok mye av diagnosen. Selv sier jeg at jeg lever med kroniske smerter og har veldig begrenset funksjonsnivå, til tider nærmest lik null. Synes det er veldig flott å lese hva dere skriver og tenker om dette og at vi kan se litt forskjellig på det er helt naturlig. Det er ikke noe fasitsvar, bare veldig spennende og lærerikt både å lese og sette ord på det selv.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Allis61		#21	[url]	[-]
Administrator Posts: 6228 05/15/07 22:12 Alice Norway	Håper virklelig ikke at noen av oss fremstår som "vellykkede syke" Om noen skulle oppfatte meg som det, vil jeg bare oppklare at jeg anser meg ikke for det i det hele tatt. At jeg er kommet dit jeg er i dag, er mest et resultat av meget lang tilværelse som syk/plaget og med begrensninger. Jeg har opplevd alle fasene langvarig sykdom kaster deg inn - sjokk, sorg, raseri, tristhet osv. Fordi smerte er en udefinerbar tilstand, opplever jeg stadig enda å tvile på meg selv. Jeg burde prøve mer, tåle mer. Overbevisning om at "alle andre" har mer og støre plager enn meg selv. Ja - kan rett og slett føler meg som en bedrager til tider. Jeg vet med fornuften at mine plager er reelle nok, men er ikke alltid det er godt nok. Ber noen meg rangere smertene på en skala, får jeg lyst å rope ut 10, mens jeg beskjedent merker av en femmer. Det er sikkert ikke så galt, jeg har jo oppfattet andres som verre, så da kan min umulig være 10. Selvtilliten min får seg støtt og stadig en knekk, men selvfølelsen jeg har inni meg, er den som drar meg opp igjen. Selvfølelsen er ikke noe jeg har fått fordi jeg er "flink", men en positiv bieffekt av at jeg har gjennomlevd og overlevd. Jeg unner ingen å gå gjennom alle disse årene, men når galt skal være galt, så er det tross alt det jeg kan være takknemlig for. Men ingen sjel i verden hadde, for 20 år siden, klart å overbevise meg om at det faktsk er mulig å få noe godt ut av årevis med smerte og forsakelser. Og kanskje er det ikke det som har styrket selvfølelsen min, kanskje det bare er selve livet - det at du blir eldre og klokere. Kanskje jeg ville kommet hit uten å måtte slite i motbakke hele tiden. Akkurat det vil jeg ikke tenke på. Jeg foretrekker å tro at de siste 20 årene, som har brutt kroppen langsomt ned, har også bygget sinnet opp. Det MÅ jeg tro. Håper alle som har lyst å skrive noe her, gjør det. Dette er ikke en konkurranse i å være mest velformulert og reflektert. Du skriver hva DU føler om dette temaet. Ingen tanker er feil, og ingen setninger er galt oppbygd. Du er kasnkje "ny" med smerte og sykdom, og befinner deg i den første sjokktilstanden. Da vil det du tenker være noe helt annet enn f.eks en "gammel traver", som meg, gjør. Jeg har sikkert fortrengt og forlagt mye av de negative opplevelsene. Naturen er vis sånn. Du husker best den smerten du følte i går! Last Edited By: Allis61 10/01/07 12:18. Edited 1 time.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
Thyra		#22	[url]	[-]
Posts: 520 05/17/07 13:52	Du verden, dette var et interesant spørsmål. Fikk de små grå til å røre på seg. Hos meg har det vært en lang prossess med sorg, har stengt meg inne, og selvfølelsen, ja den var på bunn. Men så begynte jeg å sette meg små mål, som jeg visste jeg kunne klare. Begynte med kaninoppdrettet, gravde meg ned i alt som heter lesestoff om kaniner. Dyr har en enorm rehabeffekt på meg i hverdagen, også har selvfølgelig dette forumet hjulpet mye på selvfølelsen. Da jeg fikk se at det var flere som hadde det som meg og verre. Mye god støtte og humor i hverdagen. Også fikk jeg endelig en diagnose, og da ble alt så mye lettere! Jeg har et svar når folk spør! Å være syk/ufør er aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg har lært enormt mye i denne prossessen. Faktisk, så har jeg bedre selvfølelse nå og kontroll, enn da jeg var frisk.
Interact My Recent Posts Message Me Connection Invite Blocking Ignore User's Posts Report Post
odinaa		#23	[url]	[-]
Posts: 2109

Yuku free message boards

Hvor har du selvfølelsen din?

Hvor har du selvfølelsen din?

Fra Haugesunds Avis lørdag 24. august 1997.