Hva har livet med kronisk sykdom og smerte gjort FOR deg?
Kanskje en underlig måte å utforme en overskrift på, tenker du. Vel - jeg håper det følgende vil forklare hvorfor jeg skriver den akkurat
slik.
Alle her er klar over at kronisk sykdom gjør noe MED oss. Bare ta en titt rundt på sidene her og se. Det er en mengde ting som går igjen som en rød tråd for alle. Nedstemthet/depresjon, tap av arbeid og vennskap, belastninger på forhold til ektefelle/familie Vår kamp for å få forståelse og aksept for våre problemer - både på hjemmebane, når det gjelder vår saksgang i NAV og i samfunnet ellers. Vårt selvverd får seg en anselig knekk fordi vi må leve med begrensninger på så mange områder. Man føler man har lite å bidra med. Og sist, men ikke minst viktig, smertene som sitter som en evig støysender uansett hva man gjør og hvor man er.
Alt dette er ting med en negativ klang - og med rette så.
Men de senere årene er det en ting som har surret litt i bakhodet mitt. Hva har sykdommen gjort FOR meg? Hvilke positive ting har kommet ut av den? Kan det være man oppleve noe positivt som direkte følge av sykdommen? Dette er absolutt ikke ment som en "Polyanna" tråd hvor vi skal overgå hverandre med å fortelle hvor positiv vår livssituasjon kan være. Tror vi er skjønt enige om at å leve med kronisk sykdom ikke er en ønskverdig situasjon. Men jeg har faktisk funnet noen - for meg viktige ting.
Ved å bli tvunget til å sette bremsene på i ung alder, så har jeg også lært meg å sette mye mer pris på de små ting. Da jeg i tillegg opplevde å bli så alvorlig syk at mitt liv stod i umiddelbar fare, ble jeg veldig klar over at livet må leves her og nå. Fremtiden er det ingen som har noen garantier for.
Jeg kan forundres over naturens skiftende sinn og har tid til å ta det inn over meg. Jeg har oppdaget hvor viktig farger kan være i tilværelsen min. Å omgi meg med glade farger, preger også min sinnsstemning. Jeg har lært at hybelkaniner ikke biter og at fingermerker og litt uorden i krokene aldeles ikke er farlig.
Jeg har forstått at familien setter pris på den jeg ER, ikke den jeg kunne ha vært. Det er jeg som har plaget meg selv mest med dette "kunne ha vært". Mine barn fikk ikke helt den oppveksten jeg hadde drømt om, men den har også bidratt til at de har vokst opp til to flotte unge menn - som evner å vise omsorg for dem som er litt annerledes og med velutviklet empati
Nå når de er ute av redet, kan jeg leve etter den døgnrytmen som faller meg mest naturlig - har ingen arbeidstid om dikterer denne.
Ved å ha blitt kastet ut i de emosjonelle bølgedaler kronisk sykdom medfører har jeg også lært å bli bedre kjent med meg selv. Fordi sinnets stemninger også virker inn på hvordan smerter føles, har jeg lært å kjenne igjen mine egne reaksjoner ved ulike hendelser - den fysiske manifestasjonen gjør at jeg tar et skritt tilbake og reflekterer over ting. Ved å bli bevisst på meg selv og hva som virker inn på hva, har jeg også utviklet en større empati for andre som strever. En ting jeg "fikk" da arbeidslivet ble utelukket for meg var tid. Andre kan være sjenerøs med sin arbeidsinnsats, det kan ikke jeg, men jeg kan være sjenerøs med min tid.
Jeg har møtt og utviklet vennskap med mennesker jeg garantert aldri ville truffet uten sykdommen som en bakenforliggende årsak. Det har gitt meg mye positivt som jeg ikke ville vært foruten. Selv dem jeg har møtt, som har reagert negativt på meg og mine begrensninger, har lært meg noe om mennesker generelt
Det jeg prøver å si er at sykdommen har forandret meg, også til det bedre. Er disse forandringene noe som likevel ville kommet som følge av alder?? Sikkert, til en viss grad. Men jeg føler jeg fått noe dypere, noe mer, og dette tilskriver jeg livet - ikke år.
Så - ville jeg vært sykdommen foruten?? Ja, selvklart……og njaa - jeg trives med å være den jeg er (ser helt bort fra kroppslige skavanker
nå
) Hvis den jeg er er et produkt av alt - også sykdommen, da får jeg ta den med på
kjøpet.
Fordi jeg har levd med kronisk sykdom så lenge, er jeg klar over at jeg er kommet langt i den prosessen man blir kastet ut i når livet tar en så uventet vending. Jeg har vært sint, nedstemt, redd, fortvilet - gått runder med NAV og vært på en ørkesløs vandring i helsesystemet der jeg ble redusert til en haug med diagnoser, epikriser og røntgenbeskrivelser. Jeg er kommet til det stadiet da aksept er nødvendig. Jeg må akseptere å leve med den kroppen jeg har fått utdelt og slutte å ha livet på "vent" - vente på en bedring som kanskje aldri skjer. Det betyr ikke at jeg godtar at det for alltid skal være slik. Jeg vil fremdeles være på utkikk etter det "noe" som skal gjøre meg frisk. Men jobben min nå er å ha hovedfokus på det å leve.
Hva med deg? Klarer du å se noe positivt sykdommen har gjort FOR deg? Eller har den knust for mange drømmer og gjort dagene så ulevelige at en slik tanke er utenkelig?




. Har vært "syk" fra jeg
var ca 3 år gammel, nå er jeg omtrent 40 år eldre
. Jeg er så
glad/takknemlig for at jeg er i live og jeg er glad for at jeg har beina i behold (det var snakk om amputasjon da jeg var barn). Jeg har vokst opp i en familie
der min sykdom aldri ble gjort noe vesen av, ungene i gata var "vant" med meg og mine vondter og synlige "defekter" og jeg har alltid vært
med på "alt" jeg kunne klare å overkomme. Jeg har lært meg å stå på, ikke gi opp selv om jeg ikke får ting til i første omgang. Jeg har fått bevist
for meg selv at jeg er verdifull selv om jeg ikke er lik "alle andre", har lært meg å ikke gruble og være opptatt over de tingene jeg ikke kan
og klarer, men i stedet for bruke tid på det jeg kan (og kanskje videreutvikle og bli flink på det). Jeg vet at jeg er en god mor, selv om jeg ikke kan være
med ungene i en slalåmbakke, man kan finne på mye koselig i nærmiljøet. I "leie" perioder tenker jeg på alternativet og tar en kikk rundt meg; - på
alle som har det så mye verre og er glad for at jeg er den jeg er. Dette har gitt meg den selvtilliten jeg trenger for å ha et godt liv.
