Yuku free message boards

Egentlig litt av et spørsmål du stiller, Mosken. Veldig bra! Satt i gang en uendelig kjede av tanker hos meg. Først hadde jeg et klart svar...trodde jeg. Så begynte tankene å vandre, og jo flere svar som kom her jo mer sprikende ble tankene mine. Tilslutt var det ikke en klar sammenheng i det jeg egentlig tenkte. Svaret mitt var blitt mer som - ja, nei, kanskje og klart. Til syvende og sist falt jeg tilbake på at smerter er en så subjektiv opplevelse, at alt jeg kan er å tenke utifra meg og mine opplevelser rundt dette. Men det ville være helt feil, og arrogant, av meg å tillegge andre de samme egenskaper og opplevelser av ting.


Klart det finnes forskning og artikler om temaet, men hvem er disse menneskene som våger å trekke frem en generell sannhet utifra noe som så vanskelig lar seg måles? Jeg var borti en spesialist en gang som ble overordentlig provosert over at jeg benektet at jeg var spesielt deprimert eller plaget av angst, og at jeg jevnt over var rolig og hadde et vanlig godt humør. Med de smertene jeg var plaget med skulle ikke det være mulig - ergo snakket jeg ikke sant. (underlig nok tvilte han ikke på at smertene var reelle ) I journalen ble det til at Pasienten påstår...... - i stedet for Pasienten er....


Jeg har lenge, men med egne ord, ofte beskrevet det som skjer i kroppen min som noe liknende de F'ene du snakker om Kanutta. Selv om det ikke er noen konkret tanke i hodet mitt, så går kroppen i forsvarsmodus pga smertene. Jeg trenger ikke være stresset, men kroppen jobber som om jeg er. Litt vanskelig å forklare egentlig, men jeg kaller ofte smertene mine som en evig støysender. De er alltid tilstede, enten jeg er i aktivitet, hviler, sover, er våken, glad eller lei meg. De setter i gang en kjedereaksjon i pust, puls og muskulatur, som jeg ikke alltid kan kontrollere. Så lenge jeg er våken, så kan jeg, til en viss grad, kontrollere pust og en del av muskulaturen. Men det krever en aktiv deltakelse fra min side, og noe slikt er ikke mulig å gjøre kontinuerlig igjennom dagen. Selv om det med bevisst trening krever adskillig mindre å ta tilbake kontrollen.


Det er mange år siden jeg kjente virkelig fortvilelse og angst overfor smertene mine. Mener ikke det at de ikke kan plage meg til tårer, eller at jeg ikke blir dødssliten av dem, men den panikkartede følelsen jeg hadde da jeg mistet mye av kontrollen over eget liv. Da barna var små, økonomien elendig og jeg var midt oppi en kamp for å bli hørt både i helse- og trygdesystem. Var det ting som gjorde at jeg opplevde dem som mer vondt enn jeg gjør i dag når livet har roet seg, og jeg kan konsentrere meg om å ha et brukbart liv MED dem?? Jeg vet ikke - jeg tror ikke det. Jeg synes jeg er adskillig verre i dag, men nå er jo naturen så viselig anordnet at man har en kort hukommelse når det gjelder smerter. Jeg KAN jo faktisk også ha blitt verre, slik at en sammenligning ikke har noe for seg.


Avspenningsøvelser, som andre gjerne synes gjør godt, har motsatt effekt på meg. Får gjerne "lagt fra meg" og lettet på smerter i muskulatur og slikt, men da kjenner jeg enda mer hvor den opprinnelige smerten sitter. Meditasjon som jeg drev på med en god stund, måtte jeg etterhvert slutte med fordi jeg i stedet for å flyte bort til tankefrie steder, ble fanget i et smertemareritt.


Avledning er det som fungerer best. Jo mer opptatt jeg er med annet, jo mer fokus får jeg bort fra smerten. Det forutsetter at jeg ikke blir opptatt med noe som krever at jeg gjør aktiviteter som uroer ryggen.


Leste meg litt "bort" i bladet du ga linken til, Mosken. Det stod mye bra der. Noe er jeg enig i, og annet ikke. Men jeg flirte litt da jeg leste følgende uttalelse. Jeg har nemlig, i mange år, fleipet til mine behandlere om at jeg har brukt opp endorfinene mine, siden mye vi har prøvd ikke virker smertedempende i det hele tatt. Men kanskje jeg ikke har vært så langt fra sannheten likevel:

Forenklet kan en si at langvarig smerte
hemmer kroppens evne til å frigjøre endorfiner,
eller at stadig beredskap "bruker
opp" endorfinene i sentralnervesystemet.

Men tilbake til det som var spørsmålet (jeg SA jo at tankene mine sprikte ) Jeg vet ikke hva jeg tror om det - dvs blir helt feil av meg å "tro" noe generelt. Noen mennesker får helt sikkert en større smerteopplevelse av angst og fortvilelse, mens andre ikke. Hvis vi kan bruke "behagelig" i denne sammenhengen, så er det selvsagt langt "behageligere" å leve med kronisk smerte når livet ellers (og psyken) har det bra, enn når det ikke har det, men det kan man vel si om det å leve også. Men å gå fra der til å si at opplevelsen av smertene er mindre plagsom.....