Yuku free message boards

Hei Marianne, må bare si at det møtet du hadde med professoren i psykiatri, var forferdelig respektløs av han. Det blir veldig lite konstruktivt med sånne møter, når det vi faktisk trenger er løsningsorientert psykiatri.

Kan være du ikke føler det, men jeg føler et veldig behov for å sette ting på de "rette hyllene". Jeg tror vi begge for lengst har innsett at vi har smerter og at det bare er sånn, men det kan være greit med noen subjektive råd utenifra. Det heter vel noe sånt som mestringstiltak i hverdagen. Venninen min som er tidsbegrenset uføretrygdet fikk tilbud om dette ETTER at hun ble uføretrygdet, og det var i gruppe med andre som også hadde fått dette innvilget. Det er en type gestalt-terapi, og er i praksis som en slags coaching. Hvordan kan en planlegge og løse hverdagen best mulig rett og slett.

Jeg skal til en slags coach (jeg bruker dette ordet for de fleste skjønner hva jeg mener da) på smerteklinikken snart. Hun er spesialsykepleier på smerteklinikken og utdanner seg til nettopp dette. Har snakket med henne flere ganger før, men jeg ringte og spurte om jeg kunne komme å treffe henne igjen. Hun ble kjempeglad og smigret, så det er vel det en kan kalle en vinn-vinn situasjon! Jeg gleder meg, for nå føler jeg at tankene mine løper løpsk inni hodet mitt. Jeg trenger noen til å hjelpe meg å samle de og gjøre noe konstruktivt.

Jeg snakker mye om fordommer og at andre setter meg i bås, men har en tendens til å gjøre dette selv. Jeg må liksom enten være frisk eller syk for å klare å mestre hverdagen og smertene. Jeg vil ikke snakke noe særlig om smertene, men de påvirker jo hverdagen min. Nå som jeg er i en dårlig periode, så blir jeg frustrert, for jeg prøver å leve så "normalt" som mulig. Nå har jeg blitt sykemeldt fordi jeg har gått på en smell. Infeksjonen og feberen tror jeg bare har kommet som en følge at jeg nekter å ta hensyn til kroppen min. Til en viss grad er jo det bra, men jeg lar det gå altfor langt. Jeg er en kontrollfreak; Jeg ønsker å styre kroppen min, ikke la kroppen min styre meg.

Jeg har fått påvist på blodprøvene at jeg har en kraftig infeksjon og går på antibiotika, men jeg og legen vet ennå ikke hvorfor. Jeg føler meg bedre nå, men er veldig sliten og har hodepine og nakkesmerter så det holder. Skal til kiropraktor til uka og håper det skal hjelpe mot hodepinen og nakken.

Det er ikke så lett å være pårørende til kroniske smertepasienter heller, for vi er så ustabile i formen. En dag kan vi være med på ting, andre dager ikke. En dag vil vi ha trøst og hensyn, en annen dag vil vi ikke snakke om det. Jeg prøver å være ærlig mot mannen min og de rundt meg, men det er kanskje ikke så lett når jeg sliter med å være ærlig med meg selv.Derfor er dette forumet en terapi for meg, jeg "snakker" om situasjonen min, det gjør jeg svært sjelden ellers. Nå ser jeg at jeg i stor grad sliter med mindre smerter enn de fleste på forumet, og vi er i forskjellige situasjoner som ikke kan sammenlignes. Jeg velger å tro at vi likevel kan ha nytte av hverandre.Jeg trenger ihvertfall støtte og oppmuntring innimellom, gjerne et spark bak og kjeft, helt klart trøst og en klem, og absolutt en god porsjon galgenhumor!

Ps. Det er vitenskapelig bevist at mennesker i en vanskelig situasjon som takler ting med galgenhumor har mindre smerter!