Det er populært i dagens samfunn å forklare muskel-/skjelettplager med såkalte «psykososiale» årsaker. Det vil si at om du har et ankelovertråkk, smerter i skuldra fordi du har malt taket, blitt påkjørt bakfra eller har forløftet deg, så letes det med lys og lykte etter en eventuell vond barndom eller en eventuell vanskelig sjef på arbeidet ditt som hovedårsak til problemet.
Naturlig nok finnes det så å si ingen mennesker i dag som kan si at de har gjennomgått en perfekt og «rosenrød» tilværelse gjennom livet. Når du da som pasient innrømmer dette, får du umiddelbart svaret; «Ja, du trenger litt mer kyss, klapp og klem - samt å slappe mer av - da vilt alt sannsynligvis løse seg. Det er nemlig dine tanker og følelser som medfører muskelspenninger som er årsaken til dine smerter».
Det de såkalte lærde blant annet glemmer, er for eksempel at spastikere (pasienter med MS, CP, hjerneslag mm), som har mange ganger større spenninger i muskulaturen, ikke angir større forekomst av smerter enn oss «vanlige» mennesker. Hva skjer så videre når angitt behandling ikke virker? Jo, du oppsøker kanskje en ny lege, fysioterapeut, kiropraktor eller alternativ behandler som du forhåpentligvis håper vil gi deg en mer effektiv behandling. Men som oftest blir du nok en gang forklart at dine plager egentlig sitter inne i «ditt eget hode». Hvis du da ikke allerede er blitt deprimert og motløs, så kommer du i alle fall til å bli det før eller siden.
Etter hvert er du kommet i et stadium hvor du har brukt tusener av kroner, blitt alvorlig deprimert og arbeidsufør - samt mistet troen på deg selv som menneske. Det alvorligste er at du er blitt forledet til å tro at dette primært skyldes din egen psyke.
Ortopedisk medisin
Medisinerutdanningen i dag er primært vektlagt på potensielt dødelige sykdommer/lidelser - hvilket selvsagt er naturlig. Prioriteringen hva angår ikke-dødelige plager er naturlig nok mindre prioritert. Men mellom 20 og 25 prosent av pasientene som oppsøker lege gjør det som følge av muskel-/skjelettlidelser. Dette mener jeg er et viktig argument om at muskel-/skjelettlidelser (ortopedisk medisin) bør prioriteres mer. Terminologien «ortopedisk medisin» indikerer den delen av medisinsk forskning som omhandler undersøkelse og behandling av ikke-kirurgiske tilstander som affiserer de bevegelige deler av muskel-/skjelettapparatet.
Det som medisinstudenter lærer om ortopedisk medisin er primært at en skal undersøke bilder - og ikke pasientene. Det de fleste medisinere glemmer (det være seg ortopediske kirurger, nevrokirurger, nevrologer, fysikalskmedisinere, reumatologer, spesialister i allmennmedisinmed mer), er at de fleste tilstandene som forårsaker plager ikke lar seg diagnostisere via blodprøver, MR, CT eller røntgen.
Å gi en funksjonell diagnose, og å tilby en enkel og direkte konservativ behandling, synes å være svært vanskelig i disse dager. I stedet blir høyst sofistikerte tekniske prosedyrer benyttet til å lage anatomiske diagnoser, som veldig ofte leder til kostbare - samt ikke alltid harmløse - kirurgiske løsninger. En standardisert og nøyaktig klinisk undersøkelse er i de fleste tilfeller overlegen i forhold til den nåværende tendensen til å undersøke via tekniske undersøkelser.
Dessverre blir mange forledet til å tro at en operasjon er den beste behandlingen for å løse deres muskel-/skjelettproblem. I enkelte tilfeller kan det også være at dette virkelig er den beste løsningen. Det som det imidlertid er mindre opplyst om, er at kirurgiske inngrep faktisk kan gjøre mange pasienter mer invalidiserte og umuliggjøre konservative (ikke- kirurgiske) effektive behandlinger i ettertid. Norge er imidlertid et svært konservativt land hva angår medisin. Land som vi liker å sammenlikne oss med - for eksempel Sverige og England - er kommet atskillig lengre.
Mosken
