Yuku free message boards

Dere som vokste opp med hjemmeværende mødre husker det som gyldent, men husker dere hvordan mødrene syntes det var? Husker dere om mødrene trivdes med det? Hvordan var det egentlig å være hjemmeværende mor med ansvar for hus og hjem, med liten mulighet til arbeid utenfor hjemmet. Alle dagene gikk med til tungt arbeid og å snu på hver krone for å få pengene til å strekke til. Barna den gangen var ikke så mye sammen med de voksne som i dag. Barna var mye overlatt til seg selv mens mor sydde klær, vasket klær, strøk klær, vasket hus, lagde mat, saftet og syltet, laget til rull og sylte. Husmoren hadde aldri fri.

Hvordan var det å være far og forsørger med lite fritid og enda kortere ferie? Å aldri ha anledning til å følge opp barna med skolearbeid. Ikke ha tid til å leke med barna sine eller lage mat og kose med dem.

Det var slett ikke alle som vokste opp i storfamilie heller. Den gang som nå var det mange som måtte reise langt for å få jobb. En liten familie måtte gjerne etablere seg på nytt langt fra sine egne. Da var det vanskelig å få hjelp og støtte i det nye miljøet. Det kunne gå mange år før man var etablert og naboene i det hele tatt brydde seg om "de nye" med ukjent dialekt. Tenk å komme fra et annet land i den tiden da selv andre skandinaver ble sett på som fremmede fugler som snakket rart!


Og jeg sier takke meg til skatten vi betaler og at hjelpemidler og trygd og sosialstøtte blir utbetalt av staten. Min mors sterkeste barndomsminner er når veldedighetsdamene besøkte hjemmet hennes. Min mormor var syk og damene donerte en rullestol. Det var en skam min mormor aldri kom over.

Det er stor forskjell på å vokse opp i dag, og på å vokse opp tidligere. Jeg ser at verden har forandret seg mye siden jeg var barn (70-tallet) og til hvordan min sønn har det rent materielt. Men når det gjelder å lære menneskesyn og ta annerledesheten som en selvfølge har han store fordeler. Mennesker av annen rase og religion er normalt og helt uvesentlig ved beskrivelse av en person. Barn og voksne med ulike funskjonshemminger omtales og behandles som andre, og barna forstår og synes det er naturlig å hjelpe der det behøves. Barna i dag er mer kunnskapsrike om verden. De behandles med mer respekt av voksne og skolen lærer dem å opptre og tale i forsamlinger.

Noen barn blir mobbet i dag som tidligere. Nå er det mye mer åpenhet om dette og det er lettere for barna å få hjelp av voksne. Skolene anerkjenner nå mobbing som et problem og jobber mye med problemene. Barn blir også sett på som individer på skolen og ikke som en ensartet gruppe. Dette gir det enkelte barn bedre sjanse til å lære og barn med dysleksi får hjelp på skolen og blir ikke lenger stemplet som dumme og evneveike.

Jeg sier ikke at alt er bedre nå, eller at alt det gamle var dårlig! Mye er ikke bra og mye kunne vært bedre.

Men selv er jeg veldig glad for å være voksen i 2008: Jeg er glad for at samfunnet ikke lenger har så sterke skiller mellom det "normale" og det "unormale". Jeg er glad for trygdene vi har som sikrer meg inntekt når jeg ikke kan jobbe. Jeg er glad for at klær er så billig at jeg slipper å sy dem selv. Jeg er glad for at maten er så billig at jeg kan kjøpe sunn og god mat som familien trenger. Jeg er glad for at min mann i tillegg til jobb har fritid til å være med sin sønn. Jeg er veldig glad for at jeg slipper å søke veldedighet for å få hjelpemidlene jeg trenger. Jeg er veldig glad for at hele familien får den helsehjelpen de trenger uten å være avhengig av at vi har penger til å betale feks. sykehusregningen. Tenk at alle barn tom. har gratis lege og tannlege!